Arkiv | medmenneske RSS feed for this section

Det vi har…

24 Feb
Idag har jeg lært at vi skal ta vare på det vi har, være flinkere til å bry oss om hverandre og at det innimellom ikke skal så mye til for å vite at man blir satt pris på.
Og enda er det bare tirsdag… For en uke!!

Hvem er den egentlige rasisten?

20 Feb
Den såkalte ”ambulansesaken”, eller skal vi kalle det ”ambulanseskandalen”, har rullet og gått i mediene siden august 2007. Siden den gang har rasismebeskyldninger blitt sendt både den ene og den andre veien. Lenge syntes det som om ”alle” var enige i at ambulansesjåfør Erik Schjenken var hele Norges rasist og at det var alles rett å henge han ut i mediene og å hetse han i det offentlige rom. Mye har skjedd siden augustdagen i 2007 og mye har blitt sagt og skrevet siden den tid. Mange mer eller mindre lite gjennomtenkte beskyldninger og utsagn har versert i mediene og i kampens hete er det ingen som har reagert nevneverdig på dette. Ingen, unntatt han som var i søkelysets sentrum. Han som ble hengt ut i alle medier og ble hatet og hetset av alle. Han har kjempet mot de grusomme omtalene, mot rasismebeskyldninger og for sin egen ære og stolthet.

Etter en lang kamp har Erik Schjenken blitt frikjent for ”utilbørlig opptreden”, Statens helsetilsyn har konkludert med at de to ambulansesjåførene ikke brøt straffeparagrafens bestemmelse om rasisme og Ali Farah og Erik Schjenken ”skværet opp” i Oslo tingrett 4. desember 2008. Likevel er ikke siste ord sagt i denne saken.

Erik Schjenken føler at han gjennom uttalelser fra fremtredende politikere har blitt stemplet som rasist. Han mener at uttalelser fra de fire politikerne var ”svært krenkende, nedverdigende og belastende”. Han føler seg så ille behandlet at han den 6.desember 2008 klaget politikerne inn til sivilombudsmannen. Her handler det om forhåndsdømming. Og om disse politikernes uttalelser er upassende da de dreier seg om uttalelser om enkeltpersoner.

Det mest sentrale i denne saken er begrepet ”rasist”. Erik Schjenken har måttet tåle å bli kalt rasist, og blitt beskyldt for å utføre rasistiske handlinger. Kristin Halvorsen har stilt spørsmål ved om dette ville ha skjedd hvis det var en hvit småbarnsfar i Frognerparken som trengte medisinsk hjelp. Også dette må kunne tolkes i et rasistisk perspektiv. Manuela Ramin-Osmundsen sammenlignet saken med det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen. Og Ali Farah og hans samboer Kohinoor Nordberg har brukt rasismebeskyldningene for alt de har vært verdt.

Men hvorfor er vi så sikker på at det er rasisme det er snakk om? Hvorfor er det opplest og vedtatt at dette ikke hadde skjedd hvis det hadde vært en hvit mann som trengte hjelp? Hvorfor ble denne saken så stor i mediene?

Jeg tror at svaret er at denne saken ble så stor fordi den lot seg vinkle på den måten den ble gjort. Vi trengte en diskusjon omkring behandlingen av ikke etnisk norske og dette var en gylden mulighet. Det fantes et godt bilde og ved å legge ensidig fokus på en del av saken klarte mediene å få folk til å føle sympati med Ali Farah. Farah ble symbolet på alle innvandrere og utlendinger i dette landet som blir behandlet dårlig. Erik Schjenken sa i et intervju med Aftenpostens A-magasinet i oktober 2008: ”Det var som om Norge bare ventet på beviset på at offentlig sektor er rasistisk, og vi var beviset”. ”Det at diskriminering, hatefulle ytringer og nedverdigende behandling er noe som bare rammer de mørkhudede, er blitt en etablert sannhet” skriver Sara Azmeh Rasmussen i et debattinnlegg i Aftenposten i forbindelse med denne saken. Det kan se ut som om denne saken for mange kun framstår som et påskudd for å diskutere nordmenns holdninger, og at denne saken kanskje ikke hadde aldri blitt en medieskandale hvis det var Ola Nordmann som var blitt utsatt for noe tilsvarende.

Hvordan kan mediene være så sikre på at det var rasisme som var avgjørende for at Farah ikke fikk hjelp? Hvorfor kan ikke den feilaktige medisinske vurderingen forklares som en menneskelig svikt? Og hvordan definerer vi rasisme når vi bruker det i denne sammenhengen? Finnes det en objektiv definisjon som er dekkende, en definisjon som forklarer om våre holdninger og handlinger. For er det ikke like mye rasistisk av Ali Farah og han samboer å bruke rasisme som et skjold de holder foran seg. At de bruker dette som forklaring på det som har hendt dem. Gjør ikke det også dem til rasister på et vis? I alle fall hvis rasisme handler om rase og om å behandle alle likt. Hvorfor er det rasisme hvis det går ut over en person av en annen etnisitet enn norsk? Og bare en feil hvis det er en etnisk norsk som blir offer for en feil eller dårlig behandlet?

Jeg synes synd på Erik Schjenken. La oss ikke bruke ordet rasisme for enkelt om alt som er galt.

Er dette rasisme?? Ali Farah med sekk på ryggen… Oppreist før ambulansen kjører fra stedet. Hvor stor interesse hadde saken fått om dette var kommet fram i mediene dagen etter hendelsen?? (Lånt fra Aftenposten.no)

Det er på toget det skjer

17 Feb
Som student med mange jern i ilden har jeg i det siste forsøkt å henge med på pensum ved å benytte togturene til og fra jobb til lesing. Konsentrasjonen på et overfylt lokaltog kan det innimellom være så som så med. Det er jo så mange spennende folk der. Så mange spennende samtaler. Så masse man kan observere. Og potensielt så mye rar og spennende inspirasjon til nye blogginlegg.

Ta for eksempel gutten som skulle forklare sin far og sine søsken hva lutefisk er. Og med hans kunnskapsnivå på feltet håper jeg det ikke er noe de har tenkt å servere med det første! ”Lutefisk er en fisk som er vasket i vaskemiddel. Tror det er nesten som Zalo. Bare at det heter lut.” Far mente bestemt at lutefisk var en fisk, og at den ikke var behandlet. Men han var ganske sikker på at det var snakk om en saltvannsfisk. Eller ”havfisk” som han kalte det. Og det med lut, det kunne han ikke forklare. Det var bare et tilfeldig navn på linje med torsk og sei. Men jeg gleder meg til den lille gutten skal lage middag og det står Zalo-vasket fisk på menyen!

Lørdag formiddag er en bra dag på toget. Mye folk. Og mye rare folk. En absolutt favoritt fra de siste dagene er den litt slitne damen og hennes høylytte telefonsamtale. Se bare for deg en dame på godt over femti, med platinableket hår, rosa kinn og blå make up, fargerike klær a la 1986 og et hav av små, merkelige bæreposer med ymse innhold. Vi snakker her om en dame av den aller slitneste sorten. En dame som sikkert så gammel ut i en alder av 25 og som helt sikkert har hatt sin andel ”utagerende festing”. Mens vi sitter der i en fredlig og nesten tom kupe ringer telefonen hennes. Og ikke overraskende er dette en dame som vet å underholde hele kupeen med sine samtaler. ”Halla ja. Jeg er på vei vettu. Må bare stikke å kjøpe drekka og røyk nå som jeg har spenn. Ska ned til han kisen på Grønnland. Kanke risikere å bruke opp spenna før jeg har kjøpt drekka og røyk…..” sånn fortsatte det lenge. Fruen la ut om kveldens planer. Om hvor viktig det var å sørge for den viktige handlingen når man først hadde ”spenn” og at hun ikke orket ”drekke med dem gutta i kveld. Blir så stressa. Må liksom passe på så dem ser at jeg er attraktiv vett u!” Joda, tenkte jeg. Attraktiv kan ingen ta fra deg. Stakkars dame!

Det sies at politikk og religion er noe man skal være forsiktig med å diskutere med folk man ikke kjenner. Men å lytte til folk man ikke kjenner som diskuterer akkurat dette er det ingen regler imot. Det vanskelige er bare å styre seg fra å delta i samtalen. Stille spørsmål og provosere litt. Hadde gleden av å overhøre tre jenter fra Kurdistan som hadde sterke meninger om den pågående diskusjonen om hijab i politiet. En av de tre jentene var iført slør og en lang drakt, de to andre gikk i ”vanlige” vestlige klær. Det var tydelig at de var uenige om temaet og at jenten i de tildekkede klærne var for bruk av hijab i politiet. De to andre prøve så gode de kunne å overbevise henne om at dette var en sak som kunne sees fra flere sider. At dette ikke var en sak utelukkende om religion. ”Tenk om dem sku komme til Kurdistan og si hva klær våre polit skulle gå i!” ”Vi kan ikke bare komme her og endre dems tradisjoner.” Gode argumenter, men ikke overbevisende nok for den tredje jenten. ”Alle skal ha mulighet til å bli polti. Må må få gå i dem klæra dem vil gå i.” Jentene diskuterte høylytt og jeg tror ikke jeg var den eneste som lot meg fascinere av dem. Glad for å oppleve at også dem saken gjelder har ulike meninger og tør å vise dem. Diskusjonen fortsatte og jenten med sløret argumenterte med at ”dem som jobber å vasker hotell ogsånn kan bruke hijab. Da kan vel alle? Hva forskjell er det liksom?” Dette tente de to andre jentene. De mente at for folk i ”vanlige” jobber er det en ting hva man velger å gå i, men der det er snakk om uniformer skal disse overholdes. Uansett religiøs overbevisning og etnisitet. ”Tenk på dem inderne med turban. Tenk på jødene. På alle dem som tror. Skal alle dem ha sine ting til uniformen?” Jentene argumenterte for nøytralitet. For at politiet skal være et vern for alle folkeslag. For alles overbevisninger. Og for at politiet skal være ”nøytrale” i hensyn til religiøs overbevisning. ”Vi bor i Norge for faen. Hva hadde du sagt hvis dem hadde forandre for oss? Vi må tilpasse oss!” Toget ankom Oslo S. og jeg fikk aldri følge fortsettelsen av denne spennende diskusjonen.

Og hvor jeg skriver dette innlegget? På toget vel!!

One small step for man, one giant leap for mankind…

17 Feb
Vi lever i en elektronisk tidsalder der direkte, personlig kommunikasjon har blitt redusert til et minimum. Vi sender mail, leser nettaviser, gjør avtaler via facebook og msn, og vi bestiller alt fra klær til ferieturer direkte på nettet. Likevel blir vi daglig lesset ned av papir i alle former og fasonger. Papir som vi ikke ønsker, som vi ofte ikke har bedt om. Papir som veldig ofte går rett i søpla. Det kan være alt fra papir som embalasje, aviser, ukeblader, tidsskrifter, bøker og reklame i hauger og lass. Noe av dette kan man selv resusere til en viss grad, men mye kommer man fortsatt ikke utenom.
Har man som meg, klistret et «Nei til reklame» -merke på postkassen, vil man alikevel oppleve at posten fylles opp av reklame. Som vedlegg i avisen, i form av adressert reklame og reklame sammen med regninger, bankbrev og hva det skulle være. Alt dette er informasjon som de enkelte annonsørene også kunne ha gitt meg elektronisk. Problemet er bare at der er det så mye lettere å reservere seg. Det er så mye større sjanse for at kundene aldri leser reklamen, at de ikke fanger opp annonser og informasjon som kommer opp når man åpner nettsider og mail. Det hadde bare vært så mye mer miljøvennlig!!!
Derfor er det med glede at jeg idag leser at man nå må bestille telefonkatalogen for å få den. Det gjelder riktignok kun for selve telefonkatalogen (ikke Ditt distrikt og Gule sider), men det er et skritt i rikitg retning. Og kankje fører dette til at katalogen blir trykket i et betraktelig mindre opplag, så færre kataloger går rett fra trykkeriet til søppla. Dette har nemlig vært tilfelle så alt for lenge. I vår elektroniske tidsalder er telefonkatalogens tid forbi. Vi finner de telefonnumre vi vil ha på nettet. Uten at man trenger å hogge ned skog. Uten at man trenger å skade miljøet med tusenvis av overflødige sider.
Det er kanskje ikke en verdensrevulusjon. Men det er da noe. Et skritt i riktig retning. Et skritt som gjør meg glad!!
Kanskje trenger ikke dette å bli et vanlig syn lenger…..

"God kveld, mitt navn er….."

23 Jan

Som student med fine vaner og høye levekostnader har jeg for lengst innsett, og tatt konsekvensen av, at Lånekassens støtte ikke er nok for meg. I den forbindelse har jeg nettopp skaffet meg en ny jobb. Ikke av den lukrative sorten. Ei heller en jobb med fremtidsmuligheter og fete lønninger. Men en jobb like fult. Av den fleksible sorten som gir meg mulighet til å legge opp arbeidsdagene selv og som gir meg rikelig av muligheter til å få utløp for min snakketrang.

Jeg er en av mange heldige studenter som har en jobb som fører med seg store mengder utrivelige og direkte frekke mennesker. Faktisk så mange at jeg ble advart mot det da de tilbød meg jobben. Men, tenkte jeg. Sure og vanskelige mennesker skal jeg klare. De skal ikke få ødelegge min dag. Jeg har bestemt meg for at jeg skal være en irriterende blid og hyggelig telefonintervjuer. Ikke på grensen til telefonselger glatt selvfølgelig. Ikke leende og lystig og med spørsmål av typen ”Korsn går dæ i Hattfjelldal fortida? Korsn går det med dæ i dag Rolf-Bjarne?” Ikke sånn. Bare akkurat passe blid og fornøyd. Alltid med ett ”takk” og ”beklager” på lur.

Så nå ringer jeg totalt fremmede mennesker og lar dem skjelle meg ut hvis de vil det. Lar dem fortelle om hvor lei de er av telefonselgere og annet skarp som bestandig ringer midt i middagen eller i løpet av Dagsrevyen. Jeg lar dem brøle i vei om at de har reservert seg mot telefonsalg og at deres mening ikke er interessant. Jeg hører på dårlige bortforklaringer om hvorfor de ikke har tid. Om at de ikke kan noe om temaet jeg vil stille dem noen spørsmål om. Og at de er lei. Lei av sånne som meg. Som ikke kan folkeskikk og som maser og maser i tide og utide.

Alt dette hører jeg på. Kommer med korte kommenterer av typen ”hmm”, ”ja”, ”nei” og ”nettopp ja”, innimellom mens jeg lar dem dure på. Også, når de har sagt det de ville si. Når de har gitt tydelig uttrykk for at de overhodet ikke kan tenke seg å bruke fem minutter til å svare på mine spørsmål. Når luften har gått ut av deres ballong. Da benytter jeg muligheten. Jeg er ydmyk og beklagende. Forteller at det overhode ikke var min meningen å plage dem. At ikke jeg rår med hvem som blir oppringt.

At det dessverre ikke er mulig å reservere seg mot undersøkelser. At jeg kan prøve å unngå at de blir oppringt flere ganger på denne undersøkelsen, men at jeg dessverre ikke kan sperre dem på generell basis. Jeg leger meg totalt flat og gjør meg klar til å avslutte samtale. Også plutselig. Fra den sureste mannen jeg har snakket med: ”Beklager at jeg var så ufin mot deg. Det er jo ikke deg jeg er sur på. Kanskje jeg kan svare på den undersøkelsen likevel…?” To ganger skjedde det i går. Og fra nå av er det min taktikk. Nå vet jeg hvordan jeg kan omvende dem!
Vær irriterende blid mot dem som er irriterende sur!
(17.desember innlegget har forøvrig fått bildet sitt nå…. Takk, kjære nabo!!!)

I det nye året skal jeg…

3 Jan

I det nye året skal jeg ikke lyve.

I alle fall ikke mer en strengt nødvendig. Og aldri mer enn en hvit løgn. Til nød en grå en. Og da kun hvis det redder meg ut av en pinlig situasjon. Eller gjør at jeg slipper å såre noen. Eller meg selv.

I det nye året skal jeg ikke røyke.

I alle fall ikke mer enn et par dager i måneden. I godt selskap. Og til en god øl. Eller på en dårlig dag. Eller når jeg er trist og lei. Eller sliten. Eller bare trenger det.

I det nye året skal jeg ikke drikke.

I alle fall ikke så mye at jeg angrer på det dagen etterpå. Eller så mye at jeg ikke husker hva som har skjedd. Og helt sikkert ikke så mye at jeg sier ting jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt. Og som jeg ikke hadde sagt hadde jeg holdt meg til vann og cola.

I det nye året skal jeg ikke såre andre.

I alle fall ikke hvis jeg kan unngå det. Og hvis det ikke gjør at jeg føler meg bedre.

I det nye året skal jeg…

I det nye året skal jeg trene mer.

Hvis jeg bare klarer å stå opp om morgenen. Hvis ikke vennene mine inviterer meg med på cafè akkurat når jeg har tenkt å trene. Hvis ikke det dukker opp noe som er gøyere. Mer spennende. Og mer interessant.

I det nye året skal jeg lese mer.

Jeg må bare kjøpe alle bøkene, finne fram de varme klærne, drikke kaffe med de vennene jeg ikke har sett på lenge. Rydde leiligheten og alfabetisere cd samlingen. Jeg må komme i det riktige humøret. Finne fram den gode pennen. Trakte kaffe og lage lunch. Oppdatere bloggen. Og holde meg oppdatere på de andre bloggene. Lese netteaviser. Sjekke Facebook. Også. Etter to timer på lesesalen, så må jeg jo spise lunchen. Drikke kaffen og skravle med vennene. Men innimellom. Hvis det blir tid. Da skal jeg lese mer.

I det nye året skal jeg ta oppvasken oftere.

I alle fall før jeg er tom for rene glass og gafler. Før jeg må spise middag av dype tallerkener. Og drikke kaffe av koppen fra i går. Før tårnet av skitten oppvask er så høyt at jeg bruker lenger tid på å stable den enn på å vaske det. Før middagen fra forrige uke sitter så godt fast i tallerkenen at den må løsnes med hammer. Før vennene kommer på besøk og ser at jeg er en rotekopp.

I det nye året skal jeg være snillere med andre.

I alle fall hvis de blir snillere mot meg da. Hvis min ”snillhet” blir smittende skal jeg faktisk bli kjempesnill!

I det nye året skal jeg smile mer.

Til venner. Til familie. Og til folk jeg møter på gaten. Jeg skal smile når jeg har en dårlig dag. For kanskje får jeg et smil tilbake. Et smil som gjør mitt smil ekte. Og som gjør at jeg får en bedre dag. Og når jeg får en bedre dag, da får mine venner og min familie en bedre dag. For en sur Marit er ikke særlig mye å skryte av!!

Det er mye man kan gjøre med et nytt år. Jeg vet ikke om jeg tror på nyttårsforsett. Jeg vet i alle fall at jeg ikke tror på nyttårsforsett man ikke selv tror på. For hvorfor skal man holde dem da? Men en ting vet jeg. I 2009 skal jeg bli irriterende forelsket. Så bare pass dere!!!
(bildet er lånt fra ba.no)

Min gode samaritan

18 Dec
Over alt hører man om folk som ikke bryr seg. Folk som bare tenker på seg selv. Folk som går forbi selv om de ser at det er noen som trenger deres hjelp. Og det er liksom sånn vi er. Sånn alle Ola og Kari Nordmenner er. Vi er innesluttede mennesker som bare tenker på oss selv og som helst ikke vil blande oss opp i noe vi ikke har noe med.
Men ikke alle.
Jeg var på vei til toget mitt en sen kveld etter jobben. Trøtt og sliten gikk jeg som vanlig litt i min egen verden. Uten å tenke på folk rundt meg (som det ikke var mye av). Og uten å tenke på at klokken var nesten middnatt. At jeg var nesten alene. Og at jeg helt sikkert fremsto som et enkelt bytte for en veskenapper. På vei ned i undergangen på togstasjonen ble jeg oppmerksom på en person som plutselig begynte å følge tett etter meg. Og som et tideliger offer for en som ville mer enn å tigge etter penger, blir jeg litt skeptisk når folk plutselig går litt tett ved meg og følger etter. Så jeg gikk litt fortere. Og det gjorde han og. Med et godt tak rundt vesken og med den ene høretelefonen til i-poden dratt ut av øret gikk jeg med raske og bestemte skritt mot svingdøren. For å rekke inn før han som kom bak meg. Plutselig blir mannen forran meg oppmerksom på meg og min noe tvilsomme forfølger. Han stopper opp, slipper meg inn forran seg og sier «Unge jenter som deg må være forsiktig. Skal du meg toget? Jeg kan følge deg.» Han så at jeg var redd. At det var noe muffens med mannen som fulgte etter meg (som helt plutselig snudde da jeg ikke var alene lenger). Og han brukte to minutter av sin tid på å gi meg litt trygghet. Han fulgte meg ned til perongen, ga meg et smil og forsvant i natten.
Tenk om det hadde vært flere som ham!!