Arkiv | frustrasjon RSS feed for this section

Pepperkakepøbler

23 nov

BT på nett skriver om bakefeber i byen etter at noen har rasert og ødelagt hele byens julestolthet. Som en utflytta «bergenser» vet jeg hvor viktig pepperkakebyen er, og senest ifjor var jeg meg stort og smått i min familie og hentet litt førjulssteming i pepperkakebyen. Et obligatorisk besøk for veldig mange bergensere. Og for meg noe av det som gjør Bergen til Bergen.

 

Pepperkakebyen en lørdag i desember 2008. En varm barnehånd i min, pepperkake i den andre hånden og store mengder entusiasme og juleglede. 

Den aller fineste ifølge den lille fotografen som fant sin favoritt i pepperkaken.

 

Og for å gjøre det godt igjen!!

 

 Ta et stykk pepperkakehus, snop og melis

en god venn

 

 og vips, et nytt bidrag til pepperkakebyen!!

Reklamer

Hvem er den egentlige rasisten?

20 feb
Den såkalte ”ambulansesaken”, eller skal vi kalle det ”ambulanseskandalen”, har rullet og gått i mediene siden august 2007. Siden den gang har rasismebeskyldninger blitt sendt både den ene og den andre veien. Lenge syntes det som om ”alle” var enige i at ambulansesjåfør Erik Schjenken var hele Norges rasist og at det var alles rett å henge han ut i mediene og å hetse han i det offentlige rom. Mye har skjedd siden augustdagen i 2007 og mye har blitt sagt og skrevet siden den tid. Mange mer eller mindre lite gjennomtenkte beskyldninger og utsagn har versert i mediene og i kampens hete er det ingen som har reagert nevneverdig på dette. Ingen, unntatt han som var i søkelysets sentrum. Han som ble hengt ut i alle medier og ble hatet og hetset av alle. Han har kjempet mot de grusomme omtalene, mot rasismebeskyldninger og for sin egen ære og stolthet.

Etter en lang kamp har Erik Schjenken blitt frikjent for ”utilbørlig opptreden”, Statens helsetilsyn har konkludert med at de to ambulansesjåførene ikke brøt straffeparagrafens bestemmelse om rasisme og Ali Farah og Erik Schjenken ”skværet opp” i Oslo tingrett 4. desember 2008. Likevel er ikke siste ord sagt i denne saken.

Erik Schjenken føler at han gjennom uttalelser fra fremtredende politikere har blitt stemplet som rasist. Han mener at uttalelser fra de fire politikerne var ”svært krenkende, nedverdigende og belastende”. Han føler seg så ille behandlet at han den 6.desember 2008 klaget politikerne inn til sivilombudsmannen. Her handler det om forhåndsdømming. Og om disse politikernes uttalelser er upassende da de dreier seg om uttalelser om enkeltpersoner.

Det mest sentrale i denne saken er begrepet ”rasist”. Erik Schjenken har måttet tåle å bli kalt rasist, og blitt beskyldt for å utføre rasistiske handlinger. Kristin Halvorsen har stilt spørsmål ved om dette ville ha skjedd hvis det var en hvit småbarnsfar i Frognerparken som trengte medisinsk hjelp. Også dette må kunne tolkes i et rasistisk perspektiv. Manuela Ramin-Osmundsen sammenlignet saken med det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen. Og Ali Farah og hans samboer Kohinoor Nordberg har brukt rasismebeskyldningene for alt de har vært verdt.

Men hvorfor er vi så sikker på at det er rasisme det er snakk om? Hvorfor er det opplest og vedtatt at dette ikke hadde skjedd hvis det hadde vært en hvit mann som trengte hjelp? Hvorfor ble denne saken så stor i mediene?

Jeg tror at svaret er at denne saken ble så stor fordi den lot seg vinkle på den måten den ble gjort. Vi trengte en diskusjon omkring behandlingen av ikke etnisk norske og dette var en gylden mulighet. Det fantes et godt bilde og ved å legge ensidig fokus på en del av saken klarte mediene å få folk til å føle sympati med Ali Farah. Farah ble symbolet på alle innvandrere og utlendinger i dette landet som blir behandlet dårlig. Erik Schjenken sa i et intervju med Aftenpostens A-magasinet i oktober 2008: ”Det var som om Norge bare ventet på beviset på at offentlig sektor er rasistisk, og vi var beviset”. ”Det at diskriminering, hatefulle ytringer og nedverdigende behandling er noe som bare rammer de mørkhudede, er blitt en etablert sannhet” skriver Sara Azmeh Rasmussen i et debattinnlegg i Aftenposten i forbindelse med denne saken. Det kan se ut som om denne saken for mange kun framstår som et påskudd for å diskutere nordmenns holdninger, og at denne saken kanskje ikke hadde aldri blitt en medieskandale hvis det var Ola Nordmann som var blitt utsatt for noe tilsvarende.

Hvordan kan mediene være så sikre på at det var rasisme som var avgjørende for at Farah ikke fikk hjelp? Hvorfor kan ikke den feilaktige medisinske vurderingen forklares som en menneskelig svikt? Og hvordan definerer vi rasisme når vi bruker det i denne sammenhengen? Finnes det en objektiv definisjon som er dekkende, en definisjon som forklarer om våre holdninger og handlinger. For er det ikke like mye rasistisk av Ali Farah og han samboer å bruke rasisme som et skjold de holder foran seg. At de bruker dette som forklaring på det som har hendt dem. Gjør ikke det også dem til rasister på et vis? I alle fall hvis rasisme handler om rase og om å behandle alle likt. Hvorfor er det rasisme hvis det går ut over en person av en annen etnisitet enn norsk? Og bare en feil hvis det er en etnisk norsk som blir offer for en feil eller dårlig behandlet?

Jeg synes synd på Erik Schjenken. La oss ikke bruke ordet rasisme for enkelt om alt som er galt.

Er dette rasisme?? Ali Farah med sekk på ryggen… Oppreist før ambulansen kjører fra stedet. Hvor stor interesse hadde saken fått om dette var kommet fram i mediene dagen etter hendelsen?? (Lånt fra Aftenposten.no)

Å jobbe i NSB

12 feb

Samtale mellom meg og en noe irritert, forvirret og ganske dum Nsb-ansatt:

Meg: ”Når går det siste halvtimestoget fra Oslo i retning Ski på ukedagene?”
Nsb-ansatte: ”Klokka 22.01”
Jeg: ”Jeg mener, når går det siste toget som går ett over halv?”
”22.01” svarer han med et stønn og et uttrykk som tydelig forteller at han ikke har lyst å svare på mine spørsmål.
Jeg gir meg ikke. ”Når går det siste toget fra Oslo i retning Ski, med avgang 30 minutter over hel time?” Kan jeg få sagt det tydeligere?
Igjen. Den nå enda surere Nsb-ansatte. ”22.01”
Fast bestemt på å ikke la meg irritere av den totale mangelen på serviceinstilling forsøker jeg igjen. Enda tydeligere. ”Går det siste halvtimestoget fra Oslo til Ski klokken 21.30 eller klokken 22.30?”
”22.01”
”Går det et tog til Ski klokken 22.31?”
”22.01”
Jeg gir opp. Takker for hjelpen og går.

Og til alles informasjon. Det siste halvtimestoget til Ski går klokken 22.31. I alle fall i følge tabellen….

Geitekillingen som kunne telle til ti

5 feb

«Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da han kom til en vannpytt, sto han lenge og så på speilbildet sitt i vannet, og nå skal du høre hvordan det gikk: «En,» sa geitekillingen.
Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras. «Hva gjør du for noe?» sa kalven. «Jeg teller meg, » sa geitekillingen. «Skal jeg telle deg også? »
«Hvis det ikke gjør vondt så,» sa kalven. «Det gjør det vel ikke, stå stille så skal jeg telle deg.» «Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke får lov av mora mi engang,» sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og så sa han: «Jeg er en, og du er to, 1 ­ 2.»
«Mo­er!» rautet kalven og begynte å gråte, og så kom mora til kalven, og det var sjølveste bjellekua på garden. «Hva er det du rauter for?» sa bjellekua. «Geitekillingen teller meg!» rautet kalven. «Hva er det for noe?» sa bjellekua. «Jeg teller,» sa geitekillingen . «Jeg har lært å telle til ti, jeg gjør bare sånn: Jeg er en og kalven er to og kua er tre, I ­ 2 ­ 3.» «Å, nå telte han deg også!» rautet kalven. Og da bjellekua skjønte det, ble den fryktelig sint.»

Jeg kan også telle… Men jeg lurer på hvor langt jeg skal telle. En for naboen, to for Silje i Ålesund, tre for Vibeke. 1, 2 og 3. Er det flere der ute? Noen andre enn disse tre som finner glede i mine grublerier og forsøk på nedtegnelser om livet og tidevannet. Hvem skal jeg telle? Og hvordan kan jeg telle til mer enn tre? Hvor er hemligheten? Eller ligger tilfredsstillelsen i skrivingen, ikke tilbakemeldingene? Er leserne uinteressante? Men hvem skriver jeg da for? Og hva skal da avgjøre temaene?

Kjære alle sammen!! Hvem er dere? Er dere fler enn tre? Kan jeg, som geitekillingen, få behov for mine telleferdigheter? Identifiser dere! Hvis dere er der ut!!!

Og så telte geitekillingen. «En for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen, fem for hesten, seks for purka,sju for katta, åtte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1 ­ 2 ­ 3 ­ 4 ­ 5 ­ 6 ­ 7 ­ 8 ­ 9 ­ 10.»

"God kveld, mitt navn er….."

23 jan

Som student med fine vaner og høye levekostnader har jeg for lengst innsett, og tatt konsekvensen av, at Lånekassens støtte ikke er nok for meg. I den forbindelse har jeg nettopp skaffet meg en ny jobb. Ikke av den lukrative sorten. Ei heller en jobb med fremtidsmuligheter og fete lønninger. Men en jobb like fult. Av den fleksible sorten som gir meg mulighet til å legge opp arbeidsdagene selv og som gir meg rikelig av muligheter til å få utløp for min snakketrang.

Jeg er en av mange heldige studenter som har en jobb som fører med seg store mengder utrivelige og direkte frekke mennesker. Faktisk så mange at jeg ble advart mot det da de tilbød meg jobben. Men, tenkte jeg. Sure og vanskelige mennesker skal jeg klare. De skal ikke få ødelegge min dag. Jeg har bestemt meg for at jeg skal være en irriterende blid og hyggelig telefonintervjuer. Ikke på grensen til telefonselger glatt selvfølgelig. Ikke leende og lystig og med spørsmål av typen ”Korsn går dæ i Hattfjelldal fortida? Korsn går det med dæ i dag Rolf-Bjarne?” Ikke sånn. Bare akkurat passe blid og fornøyd. Alltid med ett ”takk” og ”beklager” på lur.

Så nå ringer jeg totalt fremmede mennesker og lar dem skjelle meg ut hvis de vil det. Lar dem fortelle om hvor lei de er av telefonselgere og annet skarp som bestandig ringer midt i middagen eller i løpet av Dagsrevyen. Jeg lar dem brøle i vei om at de har reservert seg mot telefonsalg og at deres mening ikke er interessant. Jeg hører på dårlige bortforklaringer om hvorfor de ikke har tid. Om at de ikke kan noe om temaet jeg vil stille dem noen spørsmål om. Og at de er lei. Lei av sånne som meg. Som ikke kan folkeskikk og som maser og maser i tide og utide.

Alt dette hører jeg på. Kommer med korte kommenterer av typen ”hmm”, ”ja”, ”nei” og ”nettopp ja”, innimellom mens jeg lar dem dure på. Også, når de har sagt det de ville si. Når de har gitt tydelig uttrykk for at de overhodet ikke kan tenke seg å bruke fem minutter til å svare på mine spørsmål. Når luften har gått ut av deres ballong. Da benytter jeg muligheten. Jeg er ydmyk og beklagende. Forteller at det overhode ikke var min meningen å plage dem. At ikke jeg rår med hvem som blir oppringt.

At det dessverre ikke er mulig å reservere seg mot undersøkelser. At jeg kan prøve å unngå at de blir oppringt flere ganger på denne undersøkelsen, men at jeg dessverre ikke kan sperre dem på generell basis. Jeg leger meg totalt flat og gjør meg klar til å avslutte samtale. Også plutselig. Fra den sureste mannen jeg har snakket med: ”Beklager at jeg var så ufin mot deg. Det er jo ikke deg jeg er sur på. Kanskje jeg kan svare på den undersøkelsen likevel…?” To ganger skjedde det i går. Og fra nå av er det min taktikk. Nå vet jeg hvordan jeg kan omvende dem!
Vær irriterende blid mot dem som er irriterende sur!
(17.desember innlegget har forøvrig fått bildet sitt nå…. Takk, kjære nabo!!!)

"Ulv, ulv!"

13 jan

Sitter her og lurer på om jeg skal bruke tid og energi på å bli litt forbanna. Eller oppgitt kanskje? Om jeg skal skrive et rasende leserbrev og sende til BT? Eller bare et lite fortvilet innleg i BAs «Summetonen»? Og jeg skal åpne døra og send et fortvilet vræl ut i vintermørket? Om jeg skal ringe noen og klage min nød? Om det bare hadde hjulpet…

Jeg vet ikke lenger om jeg klarer å være redd. Om jeg klarer å motivere til kamp. Om jeg i det hele tatt orker å ta det inn over meg. For det blir litt som i den gamle fortellingen om gutten som ropte «Ulv, ulv!» og da ulven endelig kom, var alle lei av maset og ilte ikke til for å hjelpe. Hans rop om hjelp hadde mistet kraft. Han hadde misbrukt det. Fått oppmerksomhet da det ikke var grunn til bekymring. Også, da han trengte hjelp, var hans rop vendt mot døve ører.

I flere år nå har jeg hatt et nært familiemedlem som er svært syk. I perioder har det vært mange turer på sykehuset, mange prøver, mye venting, grubling, leger med ymse teorier. Og forbausende få svar. Vi får beskjed om at «tilstanden» er endret. Forværret. Men det kan vi jo se!!! og føle! Vi får beskjed om at nye prøver skal tas. «Endringer» skal undersøkes. Alt pakkes inn. Vi får få konkrete svar på spørsmål. Og de vil ikke bekrefte, eller avkrefte, noe som helst. Mitt familiemedlem testes fra topp til tå. Hun tar prøver jeg ikke skjønner betydningen, eller nytten, av. Hun faster (som om det hjelper på en allerede svak kropp) for å gjennomføre spesielle undersøkelser. Som blir avlyst fordi de mangler et prøvesvar. Hun blir sendt hjem igjen. Og vi tenker vårt. Er det kreft? Hva skal vi forberede oss på? Er dette begynnelsen på slutten? Eller begynnelsen på begynnelsen? Vi snakker om livet. Og om døden. Om ting som må skje.

Så kommer nye innkallelser. Skal vi få et svar? Neida. Flere tester. Kanskje? Hva hvis? Har vi testet ut? Det er som om jeg hører legene der de sitter og slenger om seg med nye teorier, muligheter og hypoteser.

En ny lege. Og påfølgende nye undersøkelser. Som oftest de samme om igjen. Som heller ikke dennegangen gir klare svar. Bare endringer. Som de ikke skjønner. Men som plutselig kan skyldes noe annet.

Jeg er trøtt og lei av uklare diagnoser. Leger som ikke tør svare. Leger som unngår frustrerte pårørende. Leger som ikke tar telefonen, når alt man vil ha er et svar. Leger som ikke skjønner sin plikt. Spre trygghet ved hjelp av sin viten. Ikke frykt. Ikke rop «Ulv, ulv!» I alle fall ikke uten å fortelle oss hvor den ulven er. Og hvordan vi kan fange den.