Arkiv | drømmer RSS feed for this section

One small step for man, one giant leap for mankind…

17 Feb
Vi lever i en elektronisk tidsalder der direkte, personlig kommunikasjon har blitt redusert til et minimum. Vi sender mail, leser nettaviser, gjør avtaler via facebook og msn, og vi bestiller alt fra klær til ferieturer direkte på nettet. Likevel blir vi daglig lesset ned av papir i alle former og fasonger. Papir som vi ikke ønsker, som vi ofte ikke har bedt om. Papir som veldig ofte går rett i søpla. Det kan være alt fra papir som embalasje, aviser, ukeblader, tidsskrifter, bøker og reklame i hauger og lass. Noe av dette kan man selv resusere til en viss grad, men mye kommer man fortsatt ikke utenom.
Har man som meg, klistret et «Nei til reklame» -merke på postkassen, vil man alikevel oppleve at posten fylles opp av reklame. Som vedlegg i avisen, i form av adressert reklame og reklame sammen med regninger, bankbrev og hva det skulle være. Alt dette er informasjon som de enkelte annonsørene også kunne ha gitt meg elektronisk. Problemet er bare at der er det så mye lettere å reservere seg. Det er så mye større sjanse for at kundene aldri leser reklamen, at de ikke fanger opp annonser og informasjon som kommer opp når man åpner nettsider og mail. Det hadde bare vært så mye mer miljøvennlig!!!
Derfor er det med glede at jeg idag leser at man nå må bestille telefonkatalogen for å få den. Det gjelder riktignok kun for selve telefonkatalogen (ikke Ditt distrikt og Gule sider), men det er et skritt i rikitg retning. Og kankje fører dette til at katalogen blir trykket i et betraktelig mindre opplag, så færre kataloger går rett fra trykkeriet til søppla. Dette har nemlig vært tilfelle så alt for lenge. I vår elektroniske tidsalder er telefonkatalogens tid forbi. Vi finner de telefonnumre vi vil ha på nettet. Uten at man trenger å hogge ned skog. Uten at man trenger å skade miljøet med tusenvis av overflødige sider.
Det er kanskje ikke en verdensrevulusjon. Men det er da noe. Et skritt i riktig retning. Et skritt som gjør meg glad!!
Kanskje trenger ikke dette å bli et vanlig syn lenger…..

Geitekillingen som kunne telle til ti

5 Feb

«Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da han kom til en vannpytt, sto han lenge og så på speilbildet sitt i vannet, og nå skal du høre hvordan det gikk: «En,» sa geitekillingen.
Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras. «Hva gjør du for noe?» sa kalven. «Jeg teller meg, » sa geitekillingen. «Skal jeg telle deg også? »
«Hvis det ikke gjør vondt så,» sa kalven. «Det gjør det vel ikke, stå stille så skal jeg telle deg.» «Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke får lov av mora mi engang,» sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og så sa han: «Jeg er en, og du er to, 1 ­ 2.»
«Mo­er!» rautet kalven og begynte å gråte, og så kom mora til kalven, og det var sjølveste bjellekua på garden. «Hva er det du rauter for?» sa bjellekua. «Geitekillingen teller meg!» rautet kalven. «Hva er det for noe?» sa bjellekua. «Jeg teller,» sa geitekillingen . «Jeg har lært å telle til ti, jeg gjør bare sånn: Jeg er en og kalven er to og kua er tre, I ­ 2 ­ 3.» «Å, nå telte han deg også!» rautet kalven. Og da bjellekua skjønte det, ble den fryktelig sint.»

Jeg kan også telle… Men jeg lurer på hvor langt jeg skal telle. En for naboen, to for Silje i Ålesund, tre for Vibeke. 1, 2 og 3. Er det flere der ute? Noen andre enn disse tre som finner glede i mine grublerier og forsøk på nedtegnelser om livet og tidevannet. Hvem skal jeg telle? Og hvordan kan jeg telle til mer enn tre? Hvor er hemligheten? Eller ligger tilfredsstillelsen i skrivingen, ikke tilbakemeldingene? Er leserne uinteressante? Men hvem skriver jeg da for? Og hva skal da avgjøre temaene?

Kjære alle sammen!! Hvem er dere? Er dere fler enn tre? Kan jeg, som geitekillingen, få behov for mine telleferdigheter? Identifiser dere! Hvis dere er der ut!!!

Og så telte geitekillingen. «En for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen, fem for hesten, seks for purka,sju for katta, åtte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1 ­ 2 ­ 3 ­ 4 ­ 5 ­ 6 ­ 7 ­ 8 ­ 9 ­ 10.»

Gull, men ikke best

29 Jan
I går beviste Norge nok en gang at vi er i verdenstoppen når det gjelder kokkekunst. Aller best faktisk! Eller det vil si… Vi har i alle fall verdens beste kokk. Fire ganger har norske kokker vunnet denne tittelen. Fire ganger har vi hatt verdens beste kokk. Det gjør oss dessverre ikke til verdens beste matnasjon. Langt derifra.

Vi har gode kokker og gode restauranter. Dessverre er det også svært mange dårlige kokker og dårlige restauranter. Og minst like mange nordmenn som ikke vet å sette pris på en skikkelig restaurant. Nordmenn som klager over at det er så dyrt. At det er så lite mat på tallerkenen. At det å spise 7-retter er stress. Og at man ikke blir mett!

Selvfølgelig er det ”lite” mat på tallerkenen hvis det er meningen at gjesten skal spise flere retter. Selvfølgelig er det dyrere å spise på en fin restaurant enn på McDonalds. Og når det kommer til stress!!?? Dere har ikke skjønt det!!

For meg er mat kunst. Det er kultur og det er lidenskap. God mat skal ikke komme fort. God mat skal ikke hauges opp på tallerkenen. God mat skal ikke ligge som en stein i magen når man er ferdig å spise. God mat skal nytes. Og det skal vare lenge. Et langt måltid. Med god vin, god service og herlig mat.

Da skjønner jeg ikke at nordmenn foretrekker Big Horn og Egon. At de heller vil sitte på harde stoler i støyfulle ”restauranter” og spise maten rett fra et serveringsbrett. At pris skal være så avgjørende at smak, nytele og opplevelse skal komme i andre rekke.

Jeg drømmer om at en dag skal Ola Nordmann lære å verdsette god mat. At Ola Nordmann skal komme seg ut fra Peppes og Burger King. At Ola Nordmann en gang i mellom kan unne seg et måltid på en virkelig restaurant.

Hvis det skjer, da har vi gull. Da kan vi snakke om at vi er verdensmester. At vi er en matnasjon. Inntil da er vi bare en nasjon med verdens beste kokk.

Gratulerer Geir Skeie!

Drillo og meg på 90-tallet

18 Jan

Egil ”Drillo” Olsen. Veien til VM i 1994. Da hele Norge ble frelst. ”Alle” var ivrige fotballtilhengere. En tid da seier nesten ble en selvfølge. Høydepunktene stod i kø. Vi ble bedre og bedre. Og jeg lot meg frelse. Sammen med far og to brødre benket jeg med foran TV`n og så uttallige fotballkamper. Vi hojet og skrek. Klappet og hylte: ”Skyyyyyt!!!” Klarte til og med å gjøre mor litt interessert (selv om hun aldri skjønte det med offside). Vi hoppet meterhøyt hver gang vi scoret og vi var som resten av Norge bombesikker på flere oppturer og gode resultater.

Høsten 1992 fikk jeg en ny helt. Han het Kjetil Rekdal og scoret på straffe mot Nederland. En kamp vi vant. En kamp ingen hadde trodd vi skulle vinne. Da han senere scoret mot England på Wembley, var han ikke bare min helt, men hele Norges fotballkonge.

Ifølge Dagbladet er det ikke bare jeg som er frelst igjen, ”Nå tror forbundet (NFF) at Ullevål igjen kan bli fylt til randen for en treningskamp, allerede når Drillo gjør sin første hjemmeopptreden mot Finland 1. april.” Folket vil ha tilbake Drillo-isen og Viking forventer storsalg av gummistøvler. Egil ”Drillo” Olsen skal igjen gjøre Norge best, og han skal frelse folket.
De sportslige resultatene er jeg ikke helt sikre på, men jeg lever i håpet. Jeg gleder meg til nye muligheter. Og jeg skal prøve å finne igjen entusiasmen fra 90-tallet. Hvis jeg samtidig kan ønske meg mer Take That, reunion for East 17, Love Boat og Livet med Larkins så tror jeg at dette blir bra. Da er jeg igjen 13!

Jeg gleder meg til 11.februar. Da er jeg klar igjen!

I det nye året skal jeg…

3 Jan

I det nye året skal jeg ikke lyve.

I alle fall ikke mer en strengt nødvendig. Og aldri mer enn en hvit løgn. Til nød en grå en. Og da kun hvis det redder meg ut av en pinlig situasjon. Eller gjør at jeg slipper å såre noen. Eller meg selv.

I det nye året skal jeg ikke røyke.

I alle fall ikke mer enn et par dager i måneden. I godt selskap. Og til en god øl. Eller på en dårlig dag. Eller når jeg er trist og lei. Eller sliten. Eller bare trenger det.

I det nye året skal jeg ikke drikke.

I alle fall ikke så mye at jeg angrer på det dagen etterpå. Eller så mye at jeg ikke husker hva som har skjedd. Og helt sikkert ikke så mye at jeg sier ting jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt. Og som jeg ikke hadde sagt hadde jeg holdt meg til vann og cola.

I det nye året skal jeg ikke såre andre.

I alle fall ikke hvis jeg kan unngå det. Og hvis det ikke gjør at jeg føler meg bedre.

I det nye året skal jeg…

I det nye året skal jeg trene mer.

Hvis jeg bare klarer å stå opp om morgenen. Hvis ikke vennene mine inviterer meg med på cafè akkurat når jeg har tenkt å trene. Hvis ikke det dukker opp noe som er gøyere. Mer spennende. Og mer interessant.

I det nye året skal jeg lese mer.

Jeg må bare kjøpe alle bøkene, finne fram de varme klærne, drikke kaffe med de vennene jeg ikke har sett på lenge. Rydde leiligheten og alfabetisere cd samlingen. Jeg må komme i det riktige humøret. Finne fram den gode pennen. Trakte kaffe og lage lunch. Oppdatere bloggen. Og holde meg oppdatere på de andre bloggene. Lese netteaviser. Sjekke Facebook. Også. Etter to timer på lesesalen, så må jeg jo spise lunchen. Drikke kaffen og skravle med vennene. Men innimellom. Hvis det blir tid. Da skal jeg lese mer.

I det nye året skal jeg ta oppvasken oftere.

I alle fall før jeg er tom for rene glass og gafler. Før jeg må spise middag av dype tallerkener. Og drikke kaffe av koppen fra i går. Før tårnet av skitten oppvask er så høyt at jeg bruker lenger tid på å stable den enn på å vaske det. Før middagen fra forrige uke sitter så godt fast i tallerkenen at den må løsnes med hammer. Før vennene kommer på besøk og ser at jeg er en rotekopp.

I det nye året skal jeg være snillere med andre.

I alle fall hvis de blir snillere mot meg da. Hvis min ”snillhet” blir smittende skal jeg faktisk bli kjempesnill!

I det nye året skal jeg smile mer.

Til venner. Til familie. Og til folk jeg møter på gaten. Jeg skal smile når jeg har en dårlig dag. For kanskje får jeg et smil tilbake. Et smil som gjør mitt smil ekte. Og som gjør at jeg får en bedre dag. Og når jeg får en bedre dag, da får mine venner og min familie en bedre dag. For en sur Marit er ikke særlig mye å skryte av!!

Det er mye man kan gjøre med et nytt år. Jeg vet ikke om jeg tror på nyttårsforsett. Jeg vet i alle fall at jeg ikke tror på nyttårsforsett man ikke selv tror på. For hvorfor skal man holde dem da? Men en ting vet jeg. I 2009 skal jeg bli irriterende forelsket. Så bare pass dere!!!
(bildet er lånt fra ba.no)

Vinglepetter??

17 Dec
Har akkuratt funnet en glemt pakke (er det mulig??) i min eminente julekalender. Luke nr 14 har gjemt seg bort og blitt ovsersett og ligget der alene nederst i boksen. Og jeg fant den ikke igjen før jeg jeg for litt siden i et anfall av nysgjerrighet begynte å plukke ut alle pakkene og spekulerte litt på hva min kjære venninne kunne ha funnet på for noe mer gøy. Og der, helt nederst i boksen. Snudd opp ned så nummeret ikke syntes. Der lå den. Pakken med stor P. Den fineste, morsomste, ærligste og beste gaven så langt. Som en oppsummering av alle mine tanker, ideer, følelser og grublerier. En artig liten tegning av en person (meg) som sitter og klør seg i hodet og har en uendelig mengde med spørsmål over hodet sitt. Og alle spørsmålene er ting jeg har snakket om, grublet om, tenkt på, fantasert om. Og hun har hørt etter og snakket med, grublet med, tenkt med og fantasert med. Og her er de plutselig. Som en super, artig, liten gave som skal rett opp på veggen når jeg kommer hjem!!

Takk!!! Og hurra for alle som er like vinglete og drømmende og tenkende som meg!!!

Dagens uunngåelige tema; Snø

21 Nov
Jeg er en ekte viking. Jeg er en ekte nordmann. Jeg er født med ski på beina, en blå svix i hånden og rød fjellanorakk. Jeg kunne diagonalgange og fiskebein før jeg var gammel nok til å vite at det finnes en verden utenfor et snødekket Norge. Jeg er vokst opp med rød saft på termos, pølser på bål og «bensinstopp» i form av syrlige drops som lokket etter den hardeste kneiken. Jeg er vokst opp med kalde tær og røde kinn. Med nye ski under juletreet og køgange i Nordmarka første søndagen i sesongen. Jeg er vokst opp med skihopp og snøhuler. Snømenn og snølykter. En herlig liten hytte med et bål som knaker. Strikkpistol, yatzi, geni og familieidyll.

Og mens snøen laver ned utenfor skal jeg liksom bruke helgen på å jobbe med hjemmeeksamen??!!! Slipp meg fri! Jeg vil stå på ski!!!
Det finnes ikke dårlig vær,
bare dårlige klær!!