Arkiv | januar, 2009

Gull, men ikke best

29 Jan
I går beviste Norge nok en gang at vi er i verdenstoppen når det gjelder kokkekunst. Aller best faktisk! Eller det vil si… Vi har i alle fall verdens beste kokk. Fire ganger har norske kokker vunnet denne tittelen. Fire ganger har vi hatt verdens beste kokk. Det gjør oss dessverre ikke til verdens beste matnasjon. Langt derifra.

Vi har gode kokker og gode restauranter. Dessverre er det også svært mange dårlige kokker og dårlige restauranter. Og minst like mange nordmenn som ikke vet å sette pris på en skikkelig restaurant. Nordmenn som klager over at det er så dyrt. At det er så lite mat på tallerkenen. At det å spise 7-retter er stress. Og at man ikke blir mett!

Selvfølgelig er det ”lite” mat på tallerkenen hvis det er meningen at gjesten skal spise flere retter. Selvfølgelig er det dyrere å spise på en fin restaurant enn på McDonalds. Og når det kommer til stress!!?? Dere har ikke skjønt det!!

For meg er mat kunst. Det er kultur og det er lidenskap. God mat skal ikke komme fort. God mat skal ikke hauges opp på tallerkenen. God mat skal ikke ligge som en stein i magen når man er ferdig å spise. God mat skal nytes. Og det skal vare lenge. Et langt måltid. Med god vin, god service og herlig mat.

Da skjønner jeg ikke at nordmenn foretrekker Big Horn og Egon. At de heller vil sitte på harde stoler i støyfulle ”restauranter” og spise maten rett fra et serveringsbrett. At pris skal være så avgjørende at smak, nytele og opplevelse skal komme i andre rekke.

Jeg drømmer om at en dag skal Ola Nordmann lære å verdsette god mat. At Ola Nordmann skal komme seg ut fra Peppes og Burger King. At Ola Nordmann en gang i mellom kan unne seg et måltid på en virkelig restaurant.

Hvis det skjer, da har vi gull. Da kan vi snakke om at vi er verdensmester. At vi er en matnasjon. Inntil da er vi bare en nasjon med verdens beste kokk.

Gratulerer Geir Skeie!

Advertisements

"God kveld, mitt navn er….."

23 Jan

Som student med fine vaner og høye levekostnader har jeg for lengst innsett, og tatt konsekvensen av, at Lånekassens støtte ikke er nok for meg. I den forbindelse har jeg nettopp skaffet meg en ny jobb. Ikke av den lukrative sorten. Ei heller en jobb med fremtidsmuligheter og fete lønninger. Men en jobb like fult. Av den fleksible sorten som gir meg mulighet til å legge opp arbeidsdagene selv og som gir meg rikelig av muligheter til å få utløp for min snakketrang.

Jeg er en av mange heldige studenter som har en jobb som fører med seg store mengder utrivelige og direkte frekke mennesker. Faktisk så mange at jeg ble advart mot det da de tilbød meg jobben. Men, tenkte jeg. Sure og vanskelige mennesker skal jeg klare. De skal ikke få ødelegge min dag. Jeg har bestemt meg for at jeg skal være en irriterende blid og hyggelig telefonintervjuer. Ikke på grensen til telefonselger glatt selvfølgelig. Ikke leende og lystig og med spørsmål av typen ”Korsn går dæ i Hattfjelldal fortida? Korsn går det med dæ i dag Rolf-Bjarne?” Ikke sånn. Bare akkurat passe blid og fornøyd. Alltid med ett ”takk” og ”beklager” på lur.

Så nå ringer jeg totalt fremmede mennesker og lar dem skjelle meg ut hvis de vil det. Lar dem fortelle om hvor lei de er av telefonselgere og annet skarp som bestandig ringer midt i middagen eller i løpet av Dagsrevyen. Jeg lar dem brøle i vei om at de har reservert seg mot telefonsalg og at deres mening ikke er interessant. Jeg hører på dårlige bortforklaringer om hvorfor de ikke har tid. Om at de ikke kan noe om temaet jeg vil stille dem noen spørsmål om. Og at de er lei. Lei av sånne som meg. Som ikke kan folkeskikk og som maser og maser i tide og utide.

Alt dette hører jeg på. Kommer med korte kommenterer av typen ”hmm”, ”ja”, ”nei” og ”nettopp ja”, innimellom mens jeg lar dem dure på. Også, når de har sagt det de ville si. Når de har gitt tydelig uttrykk for at de overhodet ikke kan tenke seg å bruke fem minutter til å svare på mine spørsmål. Når luften har gått ut av deres ballong. Da benytter jeg muligheten. Jeg er ydmyk og beklagende. Forteller at det overhode ikke var min meningen å plage dem. At ikke jeg rår med hvem som blir oppringt.

At det dessverre ikke er mulig å reservere seg mot undersøkelser. At jeg kan prøve å unngå at de blir oppringt flere ganger på denne undersøkelsen, men at jeg dessverre ikke kan sperre dem på generell basis. Jeg leger meg totalt flat og gjør meg klar til å avslutte samtale. Også plutselig. Fra den sureste mannen jeg har snakket med: ”Beklager at jeg var så ufin mot deg. Det er jo ikke deg jeg er sur på. Kanskje jeg kan svare på den undersøkelsen likevel…?” To ganger skjedde det i går. Og fra nå av er det min taktikk. Nå vet jeg hvordan jeg kan omvende dem!
Vær irriterende blid mot dem som er irriterende sur!
(17.desember innlegget har forøvrig fått bildet sitt nå…. Takk, kjære nabo!!!)

Drillo og meg på 90-tallet

18 Jan

Egil ”Drillo” Olsen. Veien til VM i 1994. Da hele Norge ble frelst. ”Alle” var ivrige fotballtilhengere. En tid da seier nesten ble en selvfølge. Høydepunktene stod i kø. Vi ble bedre og bedre. Og jeg lot meg frelse. Sammen med far og to brødre benket jeg med foran TV`n og så uttallige fotballkamper. Vi hojet og skrek. Klappet og hylte: ”Skyyyyyt!!!” Klarte til og med å gjøre mor litt interessert (selv om hun aldri skjønte det med offside). Vi hoppet meterhøyt hver gang vi scoret og vi var som resten av Norge bombesikker på flere oppturer og gode resultater.

Høsten 1992 fikk jeg en ny helt. Han het Kjetil Rekdal og scoret på straffe mot Nederland. En kamp vi vant. En kamp ingen hadde trodd vi skulle vinne. Da han senere scoret mot England på Wembley, var han ikke bare min helt, men hele Norges fotballkonge.

Ifølge Dagbladet er det ikke bare jeg som er frelst igjen, ”Nå tror forbundet (NFF) at Ullevål igjen kan bli fylt til randen for en treningskamp, allerede når Drillo gjør sin første hjemmeopptreden mot Finland 1. april.” Folket vil ha tilbake Drillo-isen og Viking forventer storsalg av gummistøvler. Egil ”Drillo” Olsen skal igjen gjøre Norge best, og han skal frelse folket.
De sportslige resultatene er jeg ikke helt sikre på, men jeg lever i håpet. Jeg gleder meg til nye muligheter. Og jeg skal prøve å finne igjen entusiasmen fra 90-tallet. Hvis jeg samtidig kan ønske meg mer Take That, reunion for East 17, Love Boat og Livet med Larkins så tror jeg at dette blir bra. Da er jeg igjen 13!

Jeg gleder meg til 11.februar. Da er jeg klar igjen!

"Ulv, ulv!"

13 Jan

Sitter her og lurer på om jeg skal bruke tid og energi på å bli litt forbanna. Eller oppgitt kanskje? Om jeg skal skrive et rasende leserbrev og sende til BT? Eller bare et lite fortvilet innleg i BAs «Summetonen»? Og jeg skal åpne døra og send et fortvilet vræl ut i vintermørket? Om jeg skal ringe noen og klage min nød? Om det bare hadde hjulpet…

Jeg vet ikke lenger om jeg klarer å være redd. Om jeg klarer å motivere til kamp. Om jeg i det hele tatt orker å ta det inn over meg. For det blir litt som i den gamle fortellingen om gutten som ropte «Ulv, ulv!» og da ulven endelig kom, var alle lei av maset og ilte ikke til for å hjelpe. Hans rop om hjelp hadde mistet kraft. Han hadde misbrukt det. Fått oppmerksomhet da det ikke var grunn til bekymring. Også, da han trengte hjelp, var hans rop vendt mot døve ører.

I flere år nå har jeg hatt et nært familiemedlem som er svært syk. I perioder har det vært mange turer på sykehuset, mange prøver, mye venting, grubling, leger med ymse teorier. Og forbausende få svar. Vi får beskjed om at «tilstanden» er endret. Forværret. Men det kan vi jo se!!! og føle! Vi får beskjed om at nye prøver skal tas. «Endringer» skal undersøkes. Alt pakkes inn. Vi får få konkrete svar på spørsmål. Og de vil ikke bekrefte, eller avkrefte, noe som helst. Mitt familiemedlem testes fra topp til tå. Hun tar prøver jeg ikke skjønner betydningen, eller nytten, av. Hun faster (som om det hjelper på en allerede svak kropp) for å gjennomføre spesielle undersøkelser. Som blir avlyst fordi de mangler et prøvesvar. Hun blir sendt hjem igjen. Og vi tenker vårt. Er det kreft? Hva skal vi forberede oss på? Er dette begynnelsen på slutten? Eller begynnelsen på begynnelsen? Vi snakker om livet. Og om døden. Om ting som må skje.

Så kommer nye innkallelser. Skal vi få et svar? Neida. Flere tester. Kanskje? Hva hvis? Har vi testet ut? Det er som om jeg hører legene der de sitter og slenger om seg med nye teorier, muligheter og hypoteser.

En ny lege. Og påfølgende nye undersøkelser. Som oftest de samme om igjen. Som heller ikke dennegangen gir klare svar. Bare endringer. Som de ikke skjønner. Men som plutselig kan skyldes noe annet.

Jeg er trøtt og lei av uklare diagnoser. Leger som ikke tør svare. Leger som unngår frustrerte pårørende. Leger som ikke tar telefonen, når alt man vil ha er et svar. Leger som ikke skjønner sin plikt. Spre trygghet ved hjelp av sin viten. Ikke frykt. Ikke rop «Ulv, ulv!» I alle fall ikke uten å fortelle oss hvor den ulven er. Og hvordan vi kan fange den.

I det nye året skal jeg…

3 Jan

I det nye året skal jeg ikke lyve.

I alle fall ikke mer en strengt nødvendig. Og aldri mer enn en hvit løgn. Til nød en grå en. Og da kun hvis det redder meg ut av en pinlig situasjon. Eller gjør at jeg slipper å såre noen. Eller meg selv.

I det nye året skal jeg ikke røyke.

I alle fall ikke mer enn et par dager i måneden. I godt selskap. Og til en god øl. Eller på en dårlig dag. Eller når jeg er trist og lei. Eller sliten. Eller bare trenger det.

I det nye året skal jeg ikke drikke.

I alle fall ikke så mye at jeg angrer på det dagen etterpå. Eller så mye at jeg ikke husker hva som har skjedd. Og helt sikkert ikke så mye at jeg sier ting jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt. Og som jeg ikke hadde sagt hadde jeg holdt meg til vann og cola.

I det nye året skal jeg ikke såre andre.

I alle fall ikke hvis jeg kan unngå det. Og hvis det ikke gjør at jeg føler meg bedre.

I det nye året skal jeg…

I det nye året skal jeg trene mer.

Hvis jeg bare klarer å stå opp om morgenen. Hvis ikke vennene mine inviterer meg med på cafè akkurat når jeg har tenkt å trene. Hvis ikke det dukker opp noe som er gøyere. Mer spennende. Og mer interessant.

I det nye året skal jeg lese mer.

Jeg må bare kjøpe alle bøkene, finne fram de varme klærne, drikke kaffe med de vennene jeg ikke har sett på lenge. Rydde leiligheten og alfabetisere cd samlingen. Jeg må komme i det riktige humøret. Finne fram den gode pennen. Trakte kaffe og lage lunch. Oppdatere bloggen. Og holde meg oppdatere på de andre bloggene. Lese netteaviser. Sjekke Facebook. Også. Etter to timer på lesesalen, så må jeg jo spise lunchen. Drikke kaffen og skravle med vennene. Men innimellom. Hvis det blir tid. Da skal jeg lese mer.

I det nye året skal jeg ta oppvasken oftere.

I alle fall før jeg er tom for rene glass og gafler. Før jeg må spise middag av dype tallerkener. Og drikke kaffe av koppen fra i går. Før tårnet av skitten oppvask er så høyt at jeg bruker lenger tid på å stable den enn på å vaske det. Før middagen fra forrige uke sitter så godt fast i tallerkenen at den må løsnes med hammer. Før vennene kommer på besøk og ser at jeg er en rotekopp.

I det nye året skal jeg være snillere med andre.

I alle fall hvis de blir snillere mot meg da. Hvis min ”snillhet” blir smittende skal jeg faktisk bli kjempesnill!

I det nye året skal jeg smile mer.

Til venner. Til familie. Og til folk jeg møter på gaten. Jeg skal smile når jeg har en dårlig dag. For kanskje får jeg et smil tilbake. Et smil som gjør mitt smil ekte. Og som gjør at jeg får en bedre dag. Og når jeg får en bedre dag, da får mine venner og min familie en bedre dag. For en sur Marit er ikke særlig mye å skryte av!!

Det er mye man kan gjøre med et nytt år. Jeg vet ikke om jeg tror på nyttårsforsett. Jeg vet i alle fall at jeg ikke tror på nyttårsforsett man ikke selv tror på. For hvorfor skal man holde dem da? Men en ting vet jeg. I 2009 skal jeg bli irriterende forelsket. Så bare pass dere!!!
(bildet er lånt fra ba.no)