Det vi har…

Idag har jeg lært at vi skal ta vare på det vi har, være flinkere til å bry oss om hverandre og at det innimellom ikke skal så mye til for å vite at man blir satt pris på.

Og enda er det bare tirsdag… For en uke!!

Hvem er den egentlige rasisten?

Den såkalte ”ambulansesaken”, eller skal vi kalle det ”ambulanseskandalen”, har rullet og gått i mediene siden august 2007. Siden den gang har rasismebeskyldninger blitt sendt både den ene og den andre veien. Lenge syntes det som om ”alle” var enige i at ambulansesjåfør Erik Schjenken var hele Norges rasist og at det var alles rett å henge han ut i mediene og å hetse han i det offentlige rom. Mye har skjedd siden augustdagen i 2007 og mye har blitt sagt og skrevet siden den tid. Mange mer eller mindre lite gjennomtenkte beskyldninger og utsagn har versert i mediene og i kampens hete er det ingen som har reagert nevneverdig på dette. Ingen, unntatt han som var i søkelysets sentrum. Han som ble hengt ut i alle medier og ble hatet og hetset av alle. Han har kjempet mot de grusomme omtalene, mot rasismebeskyldninger og for sin egen ære og stolthet.

Etter en lang kamp har Erik Schjenken blitt frikjent for ”utilbørlig opptreden”, Statens helsetilsyn har konkludert med at de to ambulansesjåførene ikke brøt straffeparagrafens bestemmelse om rasisme og Ali Farah og Erik Schjenken ”skværet opp” i Oslo tingrett 4. desember 2008. Likevel er ikke siste ord sagt i denne saken.

Erik Schjenken føler at han gjennom uttalelser fra fremtredende politikere har blitt stemplet som rasist. Han mener at uttalelser fra de fire politikerne var ”svært krenkende, nedverdigende og belastende”. Han føler seg så ille behandlet at han den 6.desember 2008 klaget politikerne inn til sivilombudsmannen. Her handler det om forhåndsdømming. Og om disse politikernes uttalelser er upassende da de dreier seg om uttalelser om enkeltpersoner.

Det mest sentrale i denne saken er begrepet ”rasist”. Erik Schjenken har måttet tåle å bli kalt rasist, og blitt beskyldt for å utføre rasistiske handlinger. Kristin Halvorsen har stilt spørsmål ved om dette ville ha skjedd hvis det var en hvit småbarnsfar i Frognerparken som trengte medisinsk hjelp. Også dette må kunne tolkes i et rasistisk perspektiv. Manuela Ramin-Osmundsen sammenlignet saken med det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen. Og Ali Farah og hans samboer Kohinoor Nordberg har brukt rasismebeskyldningene for alt de har vært verdt.

Men hvorfor er vi så sikker på at det er rasisme det er snakk om? Hvorfor er det opplest og vedtatt at dette ikke hadde skjedd hvis det hadde vært en hvit mann som trengte hjelp? Hvorfor ble denne saken så stor i mediene?

Jeg tror at svaret er at denne saken ble så stor fordi den lot seg vinkle på den måten den ble gjort. Vi trengte en diskusjon omkring behandlingen av ikke etnisk norske og dette var en gylden mulighet. Det fantes et godt bilde og ved å legge ensidig fokus på en del av saken klarte mediene å få folk til å føle sympati med Ali Farah. Farah ble symbolet på alle innvandrere og utlendinger i dette landet som blir behandlet dårlig. Erik Schjenken sa i et intervju med Aftenpostens A-magasinet i oktober 2008: ”Det var som om Norge bare ventet på beviset på at offentlig sektor er rasistisk, og vi var beviset”. ”Det at diskriminering, hatefulle ytringer og nedverdigende behandling er noe som bare rammer de mørkhudede, er blitt en etablert sannhet” skriver Sara Azmeh Rasmussen i et debattinnlegg i Aftenposten i forbindelse med denne saken. Det kan se ut som om denne saken for mange kun framstår som et påskudd for å diskutere nordmenns holdninger, og at denne saken kanskje ikke hadde aldri blitt en medieskandale hvis det var Ola Nordmann som var blitt utsatt for noe tilsvarende.

Hvordan kan mediene være så sikre på at det var rasisme som var avgjørende for at Farah ikke fikk hjelp? Hvorfor kan ikke den feilaktige medisinske vurderingen forklares som en menneskelig svikt? Og hvordan definerer vi rasisme når vi bruker det i denne sammenhengen? Finnes det en objektiv definisjon som er dekkende, en definisjon som forklarer om våre holdninger og handlinger. For er det ikke like mye rasistisk av Ali Farah og han samboer å bruke rasisme som et skjold de holder foran seg. At de bruker dette som forklaring på det som har hendt dem. Gjør ikke det også dem til rasister på et vis? I alle fall hvis rasisme handler om rase og om å behandle alle likt. Hvorfor er det rasisme hvis det går ut over en person av en annen etnisitet enn norsk? Og bare en feil hvis det er en etnisk norsk som blir offer for en feil eller dårlig behandlet?

Jeg synes synd på Erik Schjenken. La oss ikke bruke ordet rasisme for enkelt om alt som er galt.

Er dette rasisme?? Ali Farah med sekk på ryggen… Oppreist før ambulansen kjører fra stedet. Hvor stor interesse hadde saken fått om dette var kommet fram i mediene dagen etter hendelsen?? (Lånt fra Aftenposten.no)

Det er på toget det skjer

Som student med mange jern i ilden har jeg i det siste forsøkt å henge med på pensum ved å benytte togturene til og fra jobb til lesing. Konsentrasjonen på et overfylt lokaltog kan det innimellom være så som så med. Det er jo så mange spennende folk der. Så mange spennende samtaler. Så masse man kan observere. Og potensielt så mye rar og spennende inspirasjon til nye blogginlegg.

Ta for eksempel gutten som skulle forklare sin far og sine søsken hva lutefisk er. Og med hans kunnskapsnivå på feltet håper jeg det ikke er noe de har tenkt å servere med det første! ”Lutefisk er en fisk som er vasket i vaskemiddel. Tror det er nesten som Zalo. Bare at det heter lut.” Far mente bestemt at lutefisk var en fisk, og at den ikke var behandlet. Men han var ganske sikker på at det var snakk om en saltvannsfisk. Eller ”havfisk” som han kalte det. Og det med lut, det kunne han ikke forklare. Det var bare et tilfeldig navn på linje med torsk og sei. Men jeg gleder meg til den lille gutten skal lage middag og det står Zalo-vasket fisk på menyen!

Lørdag formiddag er en bra dag på toget. Mye folk. Og mye rare folk. En absolutt favoritt fra de siste dagene er den litt slitne damen og hennes høylytte telefonsamtale. Se bare for deg en dame på godt over femti, med platinableket hår, rosa kinn og blå make up, fargerike klær a la 1986 og et hav av små, merkelige bæreposer med ymse innhold. Vi snakker her om en dame av den aller slitneste sorten. En dame som sikkert så gammel ut i en alder av 25 og som helt sikkert har hatt sin andel ”utagerende festing”. Mens vi sitter der i en fredlig og nesten tom kupe ringer telefonen hennes. Og ikke overraskende er dette en dame som vet å underholde hele kupeen med sine samtaler. ”Halla ja. Jeg er på vei vettu. Må bare stikke å kjøpe drekka og røyk nå som jeg har spenn. Ska ned til han kisen på Grønnland. Kanke risikere å bruke opp spenna før jeg har kjøpt drekka og røyk…..” sånn fortsatte det lenge. Fruen la ut om kveldens planer. Om hvor viktig det var å sørge for den viktige handlingen når man først hadde ”spenn” og at hun ikke orket ”drekke med dem gutta i kveld. Blir så stressa. Må liksom passe på så dem ser at jeg er attraktiv vett u!” Joda, tenkte jeg. Attraktiv kan ingen ta fra deg. Stakkars dame!

Det sies at politikk og religion er noe man skal være forsiktig med å diskutere med folk man ikke kjenner. Men å lytte til folk man ikke kjenner som diskuterer akkurat dette er det ingen regler imot. Det vanskelige er bare å styre seg fra å delta i samtalen. Stille spørsmål og provosere litt. Hadde gleden av å overhøre tre jenter fra Kurdistan som hadde sterke meninger om den pågående diskusjonen om hijab i politiet. En av de tre jentene var iført slør og en lang drakt, de to andre gikk i ”vanlige” vestlige klær. Det var tydelig at de var uenige om temaet og at jenten i de tildekkede klærne var for bruk av hijab i politiet. De to andre prøve så gode de kunne å overbevise henne om at dette var en sak som kunne sees fra flere sider. At dette ikke var en sak utelukkende om religion. ”Tenk om dem sku komme til Kurdistan og si hva klær våre polit skulle gå i!” ”Vi kan ikke bare komme her og endre dems tradisjoner.” Gode argumenter, men ikke overbevisende nok for den tredje jenten. ”Alle skal ha mulighet til å bli polti. Må må få gå i dem klæra dem vil gå i.” Jentene diskuterte høylytt og jeg tror ikke jeg var den eneste som lot meg fascinere av dem. Glad for å oppleve at også dem saken gjelder har ulike meninger og tør å vise dem. Diskusjonen fortsatte og jenten med sløret argumenterte med at ”dem som jobber å vasker hotell ogsånn kan bruke hijab. Da kan vel alle? Hva forskjell er det liksom?” Dette tente de to andre jentene. De mente at for folk i ”vanlige” jobber er det en ting hva man velger å gå i, men der det er snakk om uniformer skal disse overholdes. Uansett religiøs overbevisning og etnisitet. ”Tenk på dem inderne med turban. Tenk på jødene. På alle dem som tror. Skal alle dem ha sine ting til uniformen?” Jentene argumenterte for nøytralitet. For at politiet skal være et vern for alle folkeslag. For alles overbevisninger. Og for at politiet skal være ”nøytrale” i hensyn til religiøs overbevisning. ”Vi bor i Norge for faen. Hva hadde du sagt hvis dem hadde forandre for oss? Vi må tilpasse oss!” Toget ankom Oslo S. og jeg fikk aldri følge fortsettelsen av denne spennende diskusjonen.

Og hvor jeg skriver dette innlegget? På toget vel!!

One small step for man, one giant leap for mankind…

Vi lever i en elektronisk tidsalder der direkte, personlig kommunikasjon har blitt redusert til et minimum. Vi sender mail, leser nettaviser, gjør avtaler via facebook og msn, og vi bestiller alt fra klær til ferieturer direkte på nettet. Likevel blir vi daglig lesset ned av papir i alle former og fasonger. Papir som vi ikke ønsker, som vi ofte ikke har bedt om. Papir som veldig ofte går rett i søpla. Det kan være alt fra papir som embalasje, aviser, ukeblader, tidsskrifter, bøker og reklame i hauger og lass. Noe av dette kan man selv resusere til en viss grad, men mye kommer man fortsatt ikke utenom.

Har man som meg, klistret et “Nei til reklame” -merke på postkassen, vil man alikevel oppleve at posten fylles opp av reklame. Som vedlegg i avisen, i form av adressert reklame og reklame sammen med regninger, bankbrev og hva det skulle være. Alt dette er informasjon som de enkelte annonsørene også kunne ha gitt meg elektronisk. Problemet er bare at der er det så mye lettere å reservere seg. Det er så mye større sjanse for at kundene aldri leser reklamen, at de ikke fanger opp annonser og informasjon som kommer opp når man åpner nettsider og mail. Det hadde bare vært så mye mer miljøvennlig!!!

Derfor er det med glede at jeg idag leser at man nå må bestille telefonkatalogen for å få den. Det gjelder riktignok kun for selve telefonkatalogen (ikke Ditt distrikt og Gule sider), men det er et skritt i rikitg retning. Og kankje fører dette til at katalogen blir trykket i et betraktelig mindre opplag, så færre kataloger går rett fra trykkeriet til søppla. Dette har nemlig vært tilfelle så alt for lenge. I vår elektroniske tidsalder er telefonkatalogens tid forbi. Vi finner de telefonnumre vi vil ha på nettet. Uten at man trenger å hogge ned skog. Uten at man trenger å skade miljøet med tusenvis av overflødige sider.

Det er kanskje ikke en verdensrevulusjon. Men det er da noe. Et skritt i riktig retning. Et skritt som gjør meg glad!!

Kanskje trenger ikke dette å bli et vanlig syn lenger…..

"God kveld, mitt navn er….."

Som student med fine vaner og høye levekostnader har jeg for lengst innsett, og tatt konsekvensen av, at Lånekassens støtte ikke er nok for meg. I den forbindelse har jeg nettopp skaffet meg en ny jobb. Ikke av den lukrative sorten. Ei heller en jobb med fremtidsmuligheter og fete lønninger. Men en jobb like fult. Av den fleksible sorten som gir meg mulighet til å legge opp arbeidsdagene selv og som gir meg rikelig av muligheter til å få utløp for min snakketrang.

Jeg er en av mange heldige studenter som har en jobb som fører med seg store mengder utrivelige og direkte frekke mennesker. Faktisk så mange at jeg ble advart mot det da de tilbød meg jobben. Men, tenkte jeg. Sure og vanskelige mennesker skal jeg klare. De skal ikke få ødelegge min dag. Jeg har bestemt meg for at jeg skal være en irriterende blid og hyggelig telefonintervjuer. Ikke på grensen til telefonselger glatt selvfølgelig. Ikke leende og lystig og med spørsmål av typen ”Korsn går dæ i Hattfjelldal fortida? Korsn går det med dæ i dag Rolf-Bjarne?” Ikke sånn. Bare akkurat passe blid og fornøyd. Alltid med ett ”takk” og ”beklager” på lur.

Så nå ringer jeg totalt fremmede mennesker og lar dem skjelle meg ut hvis de vil det. Lar dem fortelle om hvor lei de er av telefonselgere og annet skarp som bestandig ringer midt i middagen eller i løpet av Dagsrevyen. Jeg lar dem brøle i vei om at de har reservert seg mot telefonsalg og at deres mening ikke er interessant. Jeg hører på dårlige bortforklaringer om hvorfor de ikke har tid. Om at de ikke kan noe om temaet jeg vil stille dem noen spørsmål om. Og at de er lei. Lei av sånne som meg. Som ikke kan folkeskikk og som maser og maser i tide og utide.

Alt dette hører jeg på. Kommer med korte kommenterer av typen ”hmm”, ”ja”, ”nei” og ”nettopp ja”, innimellom mens jeg lar dem dure på. Også, når de har sagt det de ville si. Når de har gitt tydelig uttrykk for at de overhodet ikke kan tenke seg å bruke fem minutter til å svare på mine spørsmål. Når luften har gått ut av deres ballong. Da benytter jeg muligheten. Jeg er ydmyk og beklagende. Forteller at det overhode ikke var min meningen å plage dem. At ikke jeg rår med hvem som blir oppringt.

At det dessverre ikke er mulig å reservere seg mot undersøkelser. At jeg kan prøve å unngå at de blir oppringt flere ganger på denne undersøkelsen, men at jeg dessverre ikke kan sperre dem på generell basis. Jeg leger meg totalt flat og gjør meg klar til å avslutte samtale. Også plutselig. Fra den sureste mannen jeg har snakket med: ”Beklager at jeg var så ufin mot deg. Det er jo ikke deg jeg er sur på. Kanskje jeg kan svare på den undersøkelsen likevel…?” To ganger skjedde det i går. Og fra nå av er det min taktikk. Nå vet jeg hvordan jeg kan omvende dem!

Vær irriterende blid mot dem som er irriterende sur!

(17.desember innlegget har forøvrig fått bildet sitt nå…. Takk, kjære nabo!!!)

I det nye året skal jeg…

I det nye året skal jeg ikke lyve.

I alle fall ikke mer en strengt nødvendig. Og aldri mer enn en hvit løgn. Til nød en grå en. Og da kun hvis det redder meg ut av en pinlig situasjon. Eller gjør at jeg slipper å såre noen. Eller meg selv.

I det nye året skal jeg ikke røyke.

I alle fall ikke mer enn et par dager i måneden. I godt selskap. Og til en god øl. Eller på en dårlig dag. Eller når jeg er trist og lei. Eller sliten. Eller bare trenger det.

I det nye året skal jeg ikke drikke.

I alle fall ikke så mye at jeg angrer på det dagen etterpå. Eller så mye at jeg ikke husker hva som har skjedd. Og helt sikkert ikke så mye at jeg sier ting jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt. Og som jeg ikke hadde sagt hadde jeg holdt meg til vann og cola.

I det nye året skal jeg ikke såre andre.

I alle fall ikke hvis jeg kan unngå det. Og hvis det ikke gjør at jeg føler meg bedre.

I det nye året skal jeg…

I det nye året skal jeg trene mer.

Hvis jeg bare klarer å stå opp om morgenen. Hvis ikke vennene mine inviterer meg med på cafè akkurat når jeg har tenkt å trene. Hvis ikke det dukker opp noe som er gøyere. Mer spennende. Og mer interessant.

I det nye året skal jeg lese mer.

Jeg må bare kjøpe alle bøkene, finne fram de varme klærne, drikke kaffe med de vennene jeg ikke har sett på lenge. Rydde leiligheten og alfabetisere cd samlingen. Jeg må komme i det riktige humøret. Finne fram den gode pennen. Trakte kaffe og lage lunch. Oppdatere bloggen. Og holde meg oppdatere på de andre bloggene. Lese netteaviser. Sjekke Facebook. Også. Etter to timer på lesesalen, så må jeg jo spise lunchen. Drikke kaffen og skravle med vennene. Men innimellom. Hvis det blir tid. Da skal jeg lese mer.

I det nye året skal jeg ta oppvasken oftere.

I alle fall før jeg er tom for rene glass og gafler. Før jeg må spise middag av dype tallerkener. Og drikke kaffe av koppen fra i går. Før tårnet av skitten oppvask er så høyt at jeg bruker lenger tid på å stable den enn på å vaske det. Før middagen fra forrige uke sitter så godt fast i tallerkenen at den må løsnes med hammer. Før vennene kommer på besøk og ser at jeg er en rotekopp.

I det nye året skal jeg være snillere med andre.

I alle fall hvis de blir snillere mot meg da. Hvis min ”snillhet” blir smittende skal jeg faktisk bli kjempesnill!

I det nye året skal jeg smile mer.

Til venner. Til familie. Og til folk jeg møter på gaten. Jeg skal smile når jeg har en dårlig dag. For kanskje får jeg et smil tilbake. Et smil som gjør mitt smil ekte. Og som gjør at jeg får en bedre dag. Og når jeg får en bedre dag, da får mine venner og min familie en bedre dag. For en sur Marit er ikke særlig mye å skryte av!!

Det er mye man kan gjøre med et nytt år. Jeg vet ikke om jeg tror på nyttårsforsett. Jeg vet i alle fall at jeg ikke tror på nyttårsforsett man ikke selv tror på. For hvorfor skal man holde dem da? Men en ting vet jeg. I 2009 skal jeg bli irriterende forelsket. Så bare pass dere!!!

(bildet er lånt fra ba.no)

Min gode samaritan

Over alt hører man om folk som ikke bryr seg. Folk som bare tenker på seg selv. Folk som går forbi selv om de ser at det er noen som trenger deres hjelp. Og det er liksom sånn vi er. Sånn alle Ola og Kari Nordmenner er. Vi er innesluttede mennesker som bare tenker på oss selv og som helst ikke vil blande oss opp i noe vi ikke har noe med.

Men ikke alle.

Jeg var på vei til toget mitt en sen kveld etter jobben. Trøtt og sliten gikk jeg som vanlig litt i min egen verden. Uten å tenke på folk rundt meg (som det ikke var mye av). Og uten å tenke på at klokken var nesten middnatt. At jeg var nesten alene. Og at jeg helt sikkert fremsto som et enkelt bytte for en veskenapper. På vei ned i undergangen på togstasjonen ble jeg oppmerksom på en person som plutselig begynte å følge tett etter meg. Og som et tideliger offer for en som ville mer enn å tigge etter penger, blir jeg litt skeptisk når folk plutselig går litt tett ved meg og følger etter. Så jeg gikk litt fortere. Og det gjorde han og. Med et godt tak rundt vesken og med den ene høretelefonen til i-poden dratt ut av øret gikk jeg med raske og bestemte skritt mot svingdøren. For å rekke inn før han som kom bak meg. Plutselig blir mannen forran meg oppmerksom på meg og min noe tvilsomme forfølger. Han stopper opp, slipper meg inn forran seg og sier “Unge jenter som deg må være forsiktig. Skal du meg toget? Jeg kan følge deg.” Han så at jeg var redd. At det var noe muffens med mannen som fulgte etter meg (som helt plutselig snudde da jeg ikke var alene lenger). Og han brukte to minutter av sin tid på å gi meg litt trygghet. Han fulgte meg ned til perongen, ga meg et smil og forsvant i natten.

Tenk om det hadde vært flere som ham!!

Finanskrise?

Her kommer første politiske utspill fra en ikke veldig politisk Penthousemarit:

Registrere at Stortinget lanserer lønsøkning til seg selv på ca 40.000 i året og forklarer dette med at stortingsrepresentantene har hatt en svakere lønnsutvikling de siste årene sammenlignet med andre bransjer. Tviler ikke på at dette er et godt argument, og at det stemmer, men jeg er vel ikke den eneste som reagerer på at de innveliger seg denne lønnsveksten akurat nå? Vi oversvømmes daglig av nyheter preget av bekymring for privatøkonomien i dette landet, bedrifter som går konkurs og folk som mister jobbene sine. Folk blir oppfordret til måtehold og å prøve å justere ned eget forbruk. Og politerene følger det opp med å justere sin egen lønn?? Føler at det er en logisk brist her…

Jeg sier ikke at jeg ikke unner dem de pengen de tjener. De fortjerer dem nok. Og sannheten er at de aller fleste av dem hadde tjent langt mer hadde de tatt seg jobb i privat sektor. Det som overrasker meg er at ikke fler av stortingsrepresentatnene går ut og forsvarer denne lønnsøkningen. Og at de som stemmer imot tar imot pengene når de kommer. Er ikke det et snev av dobbelt moral? “Jeg synes ikke vi skal få høyere lønn, men siden de andre får det vil jeg og ha” Hvofor ikke de som er uenige viser sin uenighet ved å fraskriver seg lønnsøkningen. For de er vel ikke pliktig til å ta imot den? Ser i den forbindelse at SVs Karin Andersen antyder at hun vil gi sin lønnsøkning til et veldedig formål. Gjør det Karin Andersen!! Og fortell mediene og folket om det. Bare fordi noen vil ha mer, betyr ikke det at alle må ta imot det!!!

Min oppfordring er at alle de som stemte imot (SV) sender pengene til noen som trenger det mer enn dem!! Om ikke så for å vise at man står for det man stemmer for.

Julitrefest??

Merker meg at mange i disse førjulstider blogger om gode gjerninger, om små ting som kan glede andre og om å gjøre noe for noen som har det vanskelig osv (og innrømmer at jeg i og for seg har gjort det selv også ”Om å kjøpe seg god selvtillitt til jul”). Hvorfor er det sånn at man må vente til jul for å være snill med andre? Hvorfor gir man bare gaver til vanskeligstilte i desember? Hvorfor bryr vi oss ikke like mye i februar? Eller i august? Hva er det som gjør at desember er en måned som krever ekstra stor grad av ”snillhet”?

Går julenissen forbi huset vårt hvis vi ikke har gitt noen gamle klær til et barnehjem i Romania? Lyser ikke julestjernen like klart hvis vi ikke har puttet penger i Frelsesarmeens gryte? Blir ikke svoren på ribben sprø hvis vi ikke hjelper den gamle damen med alle posene i køen bak oss på butikken? Hvis vi ikke hjelper moren med barnevognen av toget? Hvis ikke vi tenner et lys på en grav? Hvis ikke vi kjøper et lodd? Et Megafon? Hvis ikke vi husker å sende noen vennlige ord til noen som trenger det? Blir det ikke jul hvis vi ikke gjør dette eller noe annet? Og er det julen en høytid for å hjelpe andre til å få det bedre, eller en høytid hvor vi kan få det bedre fordi vi hjelper andre?

Jeg håper jeg er like snill, like omtenksom og et like godt medmenneske enten det er januar eller desember. Jeg håper jeg har evne til å gi en hjelpende hånd, en støttende skulder og et smil uavhengig av måned eller høytid. Jeg håper jeg klarer å hjelpe, støtte og glede mennesker rundt meg, ikke for min egen skyld, men for deres skyld.

Lurer på om jeg skal innføre ”juligaver” og ”julitrefest” og ”julikort”?

Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad.

Å kjøpe seg god selvtillitt til jul

Idag har jeg gjort årets gode gjerning. Jeg har sendt julegave til en liten gutt i Afrika. En liten gutt som kommer fra en verden fjern fra min egen. Som ikke har alle de godene og de hjelpemiddlene og den luksusen jeg har. En liten gutt som har et ufortjent vanskelig liv. Et liv som jeg tror jeg gjør så utolig mye bedre bare fordi jeg sender han og landsbyen han bor i 250 kr (ca) i måneden. Javel, så får han kanskje renere vann å drikke nå enn han gjorde før. Kanskje har foreldrene hans bedre utstyr når de jobber ute på rismarkene sine. Kanskje har han finere klær og bedre tilgang på medisiner enn han hadde før sånne som meg begynte å gi penger til sånne som han. Men er han en lykkeligere liten gutt fordi om? Og er jeg et bedre menneske?

Det er utrolig hvor lettvint min hverdag er. Jeg kan logge meg inn på en nettside, plukket ut en gave som helt sikkert er veldig pedagogisk, miljøvennlig og trygg (for det må den vel være når den kommer fra en hjelpeorgansiasjon?) og trykke send. Min konto blir belastet med en akkuratt passe stor sum penger. Nok til at jeg tenker at jeg har vært snill, men ikke nok til at det går ut over min daglige luksus og mitt egoistiske forbruk. Jeg blir bedte om å oppgi mitt “sponsornummer”, sånn at jeg kan få fradrag på skatten for min gave (Hallo? hva er det for noe tull??? Jeg gir da ikke penger for å få mindre skatt!!! ) og et bevis på at jeg er et medmenneske. Alt dette er såre enkelt og gjør ikke noe mer inntrykk på meg enn det gjør å handle en bok på amazon. Men plutselig, ut av det blå. Uten at jeg har fått tid til å forberede meg. Uten at jeg har fått tid til til å tenke igjennom hva denne gaven kan bety for en liten gutt på nesten fire år i en liten landsby et sted i Afrika. Plutselig kommer det opp en link som ber meg skrive et brev. Et brev!? Til en liten gutt som skal få en fin gave til jul. Hva kan jeg skrive til han? Riktignok får jeg brev av han (dvs hjelpeorganisasjonen) et par ganger i året. Brev der de takker pent for min hjelp og forteller nytt om mitt lille fadderbarn som enda er for liten til å fortelle selv. Brev der de forteller hva mine penger går til. Brev som jeg føler blir skrevet for at jeg skal kunne ha det godt med meg selv. For at jeg skal føle at jeg gjør en forskjell.

Så hva skriver man egentlig i et brev til en liten gutt i Afrika? Skal det være et vanlig julebrev der jeg forteller i fikse vendinger om året som har gått. Et brev som stort sett bare inneholder skryt om mitt liv, mine opplevelser og mine reiser. Samt en festlig liten anekdote om meg og min familie og våre juletrasisjoner. Et brev som ender med den vanlige “jeg ønsker deg og dine en fredlig jul og et godt nytt år”. For det gjør jeg jo. Men kan man skrive det?

Skal jeg skrive at det på lille julaften pleier å være meg som kjører de ti minuttene til min bestemor. Jeg som henter henne på gamlehjemmet så hun kan få feire jul med oss. Et gamlehjem som er helt nytt, med søte pleiere som gjør det de kan for at min bestemor skal få en verdig slutt på livet.

Skal jeg skrive at vi på julaften går i kirken. Og at vi der gir penger til de som ikke har det så godt. Før vi selv går hjem og fråtser i vår luksus. Til ribbe, juleøl og dram. Til et stort fint juletre. Flere pakker en vi trenger. Hjem til en fest som mitt lille fadderbarn der nede i Afrika bare kan drømme om.

Er det dette jeg skal skrive i julebrevet? Eller skal jeg fortelle om finanskrisen og at avisene spår at vi kommer til å bruke mindre penger på julefeiring enn det vi gjorde i fjor? Skal jeg skrive om renten som går ned. Om boliglånet mitt. Om at jeg er en bortskjemt jente fra et rikt land. Skrive at jeg ikke har opplevd å gå sulten fra bordet. At jeg ikke vet hva de vil si å være fattig. At jeg har familie i ryggen som kan hjelpe meg hvis det er penger som er problemet?

Er det dette jeg skal skrive??

Jeg endt med å takke for koslige brev, ønske hell og lykke til familien og alt godt i det nye året….

Dine gode gjerninger følger deg som en usynlig hær,

men forvsinner straks du snakker om dem.