Pepperkakepøbler

BT på nett skriver om bakefeber i byen etter at noen har rasert og ødelagt hele byens julestolthet. Som en utflytta “bergenser” vet jeg hvor viktig pepperkakebyen er, og senest ifjor var jeg meg stort og smått i min familie og hentet litt førjulssteming i pepperkakebyen. Et obligatorisk besøk for veldig mange bergensere. Og for meg noe av det som gjør Bergen til Bergen.

 

Pepperkakebyen en lørdag i desember 2008. En varm barnehånd i min, pepperkake i den andre hånden og store mengder entusiasme og juleglede. 

Den aller fineste ifølge den lille fotografen som fant sin favoritt i pepperkaken.

 

Og for å gjøre det godt igjen!!

 

 Ta et stykk pepperkakehus, snop og melis

en god venn

 

 og vips, et nytt bidrag til pepperkakebyen!!

Er det over nå?

Alle pakkene i julekalenderen min er pakket opp. Ikke mer kniping og undring på hva som kan vente av overraskelser. Ikke mer barnslig gled og forventing når det var tid for åpning av en ny gave. Ikke flere gjennkjennende nikk, smil og latter over gaver som viser at naboen kjenner meg så utrolig godt. Ikke flere morsomme kommentarer og rare gavekort. Ikke flere pakker igjen i julekalenderboksen min. Ikke mer venting på jul for denne gang.

Alle kakene er bakt. Pepperkakehuset er kjevelet ut, stekt og montert. Pyntet på det mest kunstferdige vis i ekte sammarbeidsånd. Blitt til den “pynten” som var så viktig for meg i mine barndoms juler. Der det sto på bokhyllen i all sin prakt. Der vi snek oss bort til det mens ingen så. Pirket litt. Og hadde vi riktig flaks. Med hjelp av en liten, ivrig barnefinger, kunne vi pirke løs en non stop. Som ingen så at manglet. Trodde vi. Som en liten smak på det som ventet. Når vi endelig kunne få knus, rive ned og spise. Nyte det huset som vi hadde sneket oss bort til og pirket på i noe som føltes som en evighet.

Årets pepperkakehus slapp å vente så lenge. Det er allerede fortært. Dæljet løs på at fire små, ivrig barn. Seigemenner og non stoper er spist opp. Og smulene fløt over hele kjøkkengulvet. Mens de små frydet seg over at de fikk hamre og slå. Frotse. Spise non stop og pepperkaker til de nesten sprakk.

Alle julens “må ha det” er gjennomført. Vi har spist grøt med mandel i (jeg vant den), ribben fikk sprø svor i år også. Mors sild var god som alltid. Vi har gått, løpt og sunget oss rundt juletreet. Åpnet gaver, spist kaker og kost oss med familien. Julen har vært komplett og akkuratt så perfekt som den skal være.

Jeg er tilbake i Bergen og nyter late dager. Julen er over og det er i grunnen ganske deilig!!!!:)

Mens man venter

Jeg har en supersnill nabo som laget verdens fineste kalender ifjor. Så nå har jeg grublet og tenkt, handlet og pakket og skrevet gøye lapper og er kjempespent på reaksjonen på alle pakkene mine. Det er så gøy å gi små, rare gaver til gode venner som blir så glad!

Julitrefest??

Merker meg at mange i disse førjulstider blogger om gode gjerninger, om små ting som kan glede andre og om å gjøre noe for noen som har det vanskelig osv (og innrømmer at jeg i og for seg har gjort det selv også ”Om å kjøpe seg god selvtillitt til jul”). Hvorfor er det sånn at man må vente til jul for å være snill med andre? Hvorfor gir man bare gaver til vanskeligstilte i desember? Hvorfor bryr vi oss ikke like mye i februar? Eller i august? Hva er det som gjør at desember er en måned som krever ekstra stor grad av ”snillhet”?

Går julenissen forbi huset vårt hvis vi ikke har gitt noen gamle klær til et barnehjem i Romania? Lyser ikke julestjernen like klart hvis vi ikke har puttet penger i Frelsesarmeens gryte? Blir ikke svoren på ribben sprø hvis vi ikke hjelper den gamle damen med alle posene i køen bak oss på butikken? Hvis vi ikke hjelper moren med barnevognen av toget? Hvis ikke vi tenner et lys på en grav? Hvis ikke vi kjøper et lodd? Et Megafon? Hvis ikke vi husker å sende noen vennlige ord til noen som trenger det? Blir det ikke jul hvis vi ikke gjør dette eller noe annet? Og er det julen en høytid for å hjelpe andre til å få det bedre, eller en høytid hvor vi kan få det bedre fordi vi hjelper andre?

Jeg håper jeg er like snill, like omtenksom og et like godt medmenneske enten det er januar eller desember. Jeg håper jeg har evne til å gi en hjelpende hånd, en støttende skulder og et smil uavhengig av måned eller høytid. Jeg håper jeg klarer å hjelpe, støtte og glede mennesker rundt meg, ikke for min egen skyld, men for deres skyld.

Lurer på om jeg skal innføre ”juligaver” og ”julitrefest” og ”julikort”?

Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad.

Å kjøpe seg god selvtillitt til jul

Idag har jeg gjort årets gode gjerning. Jeg har sendt julegave til en liten gutt i Afrika. En liten gutt som kommer fra en verden fjern fra min egen. Som ikke har alle de godene og de hjelpemiddlene og den luksusen jeg har. En liten gutt som har et ufortjent vanskelig liv. Et liv som jeg tror jeg gjør så utolig mye bedre bare fordi jeg sender han og landsbyen han bor i 250 kr (ca) i måneden. Javel, så får han kanskje renere vann å drikke nå enn han gjorde før. Kanskje har foreldrene hans bedre utstyr når de jobber ute på rismarkene sine. Kanskje har han finere klær og bedre tilgang på medisiner enn han hadde før sånne som meg begynte å gi penger til sånne som han. Men er han en lykkeligere liten gutt fordi om? Og er jeg et bedre menneske?

Det er utrolig hvor lettvint min hverdag er. Jeg kan logge meg inn på en nettside, plukket ut en gave som helt sikkert er veldig pedagogisk, miljøvennlig og trygg (for det må den vel være når den kommer fra en hjelpeorgansiasjon?) og trykke send. Min konto blir belastet med en akkuratt passe stor sum penger. Nok til at jeg tenker at jeg har vært snill, men ikke nok til at det går ut over min daglige luksus og mitt egoistiske forbruk. Jeg blir bedte om å oppgi mitt “sponsornummer”, sånn at jeg kan få fradrag på skatten for min gave (Hallo? hva er det for noe tull??? Jeg gir da ikke penger for å få mindre skatt!!! ) og et bevis på at jeg er et medmenneske. Alt dette er såre enkelt og gjør ikke noe mer inntrykk på meg enn det gjør å handle en bok på amazon. Men plutselig, ut av det blå. Uten at jeg har fått tid til å forberede meg. Uten at jeg har fått tid til til å tenke igjennom hva denne gaven kan bety for en liten gutt på nesten fire år i en liten landsby et sted i Afrika. Plutselig kommer det opp en link som ber meg skrive et brev. Et brev!? Til en liten gutt som skal få en fin gave til jul. Hva kan jeg skrive til han? Riktignok får jeg brev av han (dvs hjelpeorganisasjonen) et par ganger i året. Brev der de takker pent for min hjelp og forteller nytt om mitt lille fadderbarn som enda er for liten til å fortelle selv. Brev der de forteller hva mine penger går til. Brev som jeg føler blir skrevet for at jeg skal kunne ha det godt med meg selv. For at jeg skal føle at jeg gjør en forskjell.

Så hva skriver man egentlig i et brev til en liten gutt i Afrika? Skal det være et vanlig julebrev der jeg forteller i fikse vendinger om året som har gått. Et brev som stort sett bare inneholder skryt om mitt liv, mine opplevelser og mine reiser. Samt en festlig liten anekdote om meg og min familie og våre juletrasisjoner. Et brev som ender med den vanlige “jeg ønsker deg og dine en fredlig jul og et godt nytt år”. For det gjør jeg jo. Men kan man skrive det?

Skal jeg skrive at det på lille julaften pleier å være meg som kjører de ti minuttene til min bestemor. Jeg som henter henne på gamlehjemmet så hun kan få feire jul med oss. Et gamlehjem som er helt nytt, med søte pleiere som gjør det de kan for at min bestemor skal få en verdig slutt på livet.

Skal jeg skrive at vi på julaften går i kirken. Og at vi der gir penger til de som ikke har det så godt. Før vi selv går hjem og fråtser i vår luksus. Til ribbe, juleøl og dram. Til et stort fint juletre. Flere pakker en vi trenger. Hjem til en fest som mitt lille fadderbarn der nede i Afrika bare kan drømme om.

Er det dette jeg skal skrive i julebrevet? Eller skal jeg fortelle om finanskrisen og at avisene spår at vi kommer til å bruke mindre penger på julefeiring enn det vi gjorde i fjor? Skal jeg skrive om renten som går ned. Om boliglånet mitt. Om at jeg er en bortskjemt jente fra et rikt land. Skrive at jeg ikke har opplevd å gå sulten fra bordet. At jeg ikke vet hva de vil si å være fattig. At jeg har familie i ryggen som kan hjelpe meg hvis det er penger som er problemet?

Er det dette jeg skal skrive??

Jeg endt med å takke for koslige brev, ønske hell og lykke til familien og alt godt i det nye året….

Dine gode gjerninger følger deg som en usynlig hær,

men forvsinner straks du snakker om dem.