“Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da han kom til en vannpytt, sto han lenge og så på speilbildet sitt i vannet, og nå skal du høre hvordan det gikk: «En,» sa geitekillingen.
Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras. «Hva gjør du for noe?» sa kalven. «Jeg teller meg, » sa geitekillingen. «Skal jeg telle deg også? »
«Hvis det ikke gjør vondt så,» sa kalven. «Det gjør det vel ikke, stå stille så skal jeg telle deg.» «Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke får lov av mora mi engang,» sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og så sa han: «Jeg er en, og du er to, 1 2.»
«Moer!» rautet kalven og begynte å gråte, og så kom mora til kalven, og det var sjølveste bjellekua på garden. «Hva er det du rauter for?» sa bjellekua. «Geitekillingen teller meg!» rautet kalven. «Hva er det for noe?» sa bjellekua. «Jeg teller,» sa geitekillingen . «Jeg har lært å telle til ti, jeg gjør bare sånn: Jeg er en og kalven er to og kua er tre, I 2 3.» «Å, nå telte han deg også!» rautet kalven. Og da bjellekua skjønte det, ble den fryktelig sint.”
Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras. «Hva gjør du for noe?» sa kalven. «Jeg teller meg, » sa geitekillingen. «Skal jeg telle deg også? »
«Hvis det ikke gjør vondt så,» sa kalven. «Det gjør det vel ikke, stå stille så skal jeg telle deg.» «Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke får lov av mora mi engang,» sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og så sa han: «Jeg er en, og du er to, 1 2.»
«Moer!» rautet kalven og begynte å gråte, og så kom mora til kalven, og det var sjølveste bjellekua på garden. «Hva er det du rauter for?» sa bjellekua. «Geitekillingen teller meg!» rautet kalven. «Hva er det for noe?» sa bjellekua. «Jeg teller,» sa geitekillingen . «Jeg har lært å telle til ti, jeg gjør bare sånn: Jeg er en og kalven er to og kua er tre, I 2 3.» «Å, nå telte han deg også!» rautet kalven. Og da bjellekua skjønte det, ble den fryktelig sint.”
Jeg kan også telle… Men jeg lurer på hvor langt jeg skal telle. En for naboen, to for Silje i Ålesund, tre for Vibeke. 1, 2 og 3. Er det flere der ute? Noen andre enn disse tre som finner glede i mine grublerier og forsøk på nedtegnelser om livet og tidevannet. Hvem skal jeg telle? Og hvordan kan jeg telle til mer enn tre? Hvor er hemligheten? Eller ligger tilfredsstillelsen i skrivingen, ikke tilbakemeldingene? Er leserne uinteressante? Men hvem skriver jeg da for? Og hva skal da avgjøre temaene?
Kjære alle sammen!! Hvem er dere? Er dere fler enn tre? Kan jeg, som geitekillingen, få behov for mine telleferdigheter? Identifiser dere! Hvis dere er der ut!!!
Og så telte geitekillingen. «En for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen, fem for hesten, seks for purka,sju for katta, åtte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10.»
11… for lille m
jeg kan gjerne innta flere identiteter hvis det forhindrer deg fra å slutte å skrive..bare sånn til info, for bloggen din er et herlig avbrekk i biokjemi, CD-markører, lakselus, oppgaver og journaler samt andre sånne tidkrevende trivielle ting.så det så.
Silje: Du har allerede flere identiteter!!! det er det som er så digg!!!:) og vil du ha flere innlegg, trenger jeg temaer til dager med tematørke….12 for….??
jeg har et fantastisk innlegg til deg!!var i banken hin dagen for å tømme sparebøssen min…men til min store overraskelse var tellemaskinen borte! “vi driver ikke med kontanthåndtering lenger” sa bankmannen…mitt noe forvirrete uttrykk (jeg var jo i en dnbnor bank!!!) fikk han til å forklare ytterligere, at etter 1 desember 2008 er det kun barn med barnekontoer som får tømme sparebøssen sin og sette inn velsparte småpenger på kontoen….2009 er tydeligvis året der vi ska slutte med småpenger, og kun gå over til kortbruk, slik at banken slipper å håndtere alle disse tunge kronestykkene våre…jeg er forbløffet!