Det vi har…

Idag har jeg lært at vi skal ta vare på det vi har, være flinkere til å bry oss om hverandre og at det innimellom ikke skal så mye til for å vite at man blir satt pris på.

Og enda er det bare tirsdag… For en uke!!

Hvem er den egentlige rasisten?

Den såkalte ”ambulansesaken”, eller skal vi kalle det ”ambulanseskandalen”, har rullet og gått i mediene siden august 2007. Siden den gang har rasismebeskyldninger blitt sendt både den ene og den andre veien. Lenge syntes det som om ”alle” var enige i at ambulansesjåfør Erik Schjenken var hele Norges rasist og at det var alles rett å henge han ut i mediene og å hetse han i det offentlige rom. Mye har skjedd siden augustdagen i 2007 og mye har blitt sagt og skrevet siden den tid. Mange mer eller mindre lite gjennomtenkte beskyldninger og utsagn har versert i mediene og i kampens hete er det ingen som har reagert nevneverdig på dette. Ingen, unntatt han som var i søkelysets sentrum. Han som ble hengt ut i alle medier og ble hatet og hetset av alle. Han har kjempet mot de grusomme omtalene, mot rasismebeskyldninger og for sin egen ære og stolthet.

Etter en lang kamp har Erik Schjenken blitt frikjent for ”utilbørlig opptreden”, Statens helsetilsyn har konkludert med at de to ambulansesjåførene ikke brøt straffeparagrafens bestemmelse om rasisme og Ali Farah og Erik Schjenken ”skværet opp” i Oslo tingrett 4. desember 2008. Likevel er ikke siste ord sagt i denne saken.

Erik Schjenken føler at han gjennom uttalelser fra fremtredende politikere har blitt stemplet som rasist. Han mener at uttalelser fra de fire politikerne var ”svært krenkende, nedverdigende og belastende”. Han føler seg så ille behandlet at han den 6.desember 2008 klaget politikerne inn til sivilombudsmannen. Her handler det om forhåndsdømming. Og om disse politikernes uttalelser er upassende da de dreier seg om uttalelser om enkeltpersoner.

Det mest sentrale i denne saken er begrepet ”rasist”. Erik Schjenken har måttet tåle å bli kalt rasist, og blitt beskyldt for å utføre rasistiske handlinger. Kristin Halvorsen har stilt spørsmål ved om dette ville ha skjedd hvis det var en hvit småbarnsfar i Frognerparken som trengte medisinsk hjelp. Også dette må kunne tolkes i et rasistisk perspektiv. Manuela Ramin-Osmundsen sammenlignet saken med det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen. Og Ali Farah og hans samboer Kohinoor Nordberg har brukt rasismebeskyldningene for alt de har vært verdt.

Men hvorfor er vi så sikker på at det er rasisme det er snakk om? Hvorfor er det opplest og vedtatt at dette ikke hadde skjedd hvis det hadde vært en hvit mann som trengte hjelp? Hvorfor ble denne saken så stor i mediene?

Jeg tror at svaret er at denne saken ble så stor fordi den lot seg vinkle på den måten den ble gjort. Vi trengte en diskusjon omkring behandlingen av ikke etnisk norske og dette var en gylden mulighet. Det fantes et godt bilde og ved å legge ensidig fokus på en del av saken klarte mediene å få folk til å føle sympati med Ali Farah. Farah ble symbolet på alle innvandrere og utlendinger i dette landet som blir behandlet dårlig. Erik Schjenken sa i et intervju med Aftenpostens A-magasinet i oktober 2008: ”Det var som om Norge bare ventet på beviset på at offentlig sektor er rasistisk, og vi var beviset”. ”Det at diskriminering, hatefulle ytringer og nedverdigende behandling er noe som bare rammer de mørkhudede, er blitt en etablert sannhet” skriver Sara Azmeh Rasmussen i et debattinnlegg i Aftenposten i forbindelse med denne saken. Det kan se ut som om denne saken for mange kun framstår som et påskudd for å diskutere nordmenns holdninger, og at denne saken kanskje ikke hadde aldri blitt en medieskandale hvis det var Ola Nordmann som var blitt utsatt for noe tilsvarende.

Hvordan kan mediene være så sikre på at det var rasisme som var avgjørende for at Farah ikke fikk hjelp? Hvorfor kan ikke den feilaktige medisinske vurderingen forklares som en menneskelig svikt? Og hvordan definerer vi rasisme når vi bruker det i denne sammenhengen? Finnes det en objektiv definisjon som er dekkende, en definisjon som forklarer om våre holdninger og handlinger. For er det ikke like mye rasistisk av Ali Farah og han samboer å bruke rasisme som et skjold de holder foran seg. At de bruker dette som forklaring på det som har hendt dem. Gjør ikke det også dem til rasister på et vis? I alle fall hvis rasisme handler om rase og om å behandle alle likt. Hvorfor er det rasisme hvis det går ut over en person av en annen etnisitet enn norsk? Og bare en feil hvis det er en etnisk norsk som blir offer for en feil eller dårlig behandlet?

Jeg synes synd på Erik Schjenken. La oss ikke bruke ordet rasisme for enkelt om alt som er galt.

Er dette rasisme?? Ali Farah med sekk på ryggen… Oppreist før ambulansen kjører fra stedet. Hvor stor interesse hadde saken fått om dette var kommet fram i mediene dagen etter hendelsen?? (Lånt fra Aftenposten.no)

Det er på toget det skjer

Som student med mange jern i ilden har jeg i det siste forsøkt å henge med på pensum ved å benytte togturene til og fra jobb til lesing. Konsentrasjonen på et overfylt lokaltog kan det innimellom være så som så med. Det er jo så mange spennende folk der. Så mange spennende samtaler. Så masse man kan observere. Og potensielt så mye rar og spennende inspirasjon til nye blogginlegg.

Ta for eksempel gutten som skulle forklare sin far og sine søsken hva lutefisk er. Og med hans kunnskapsnivå på feltet håper jeg det ikke er noe de har tenkt å servere med det første! ”Lutefisk er en fisk som er vasket i vaskemiddel. Tror det er nesten som Zalo. Bare at det heter lut.” Far mente bestemt at lutefisk var en fisk, og at den ikke var behandlet. Men han var ganske sikker på at det var snakk om en saltvannsfisk. Eller ”havfisk” som han kalte det. Og det med lut, det kunne han ikke forklare. Det var bare et tilfeldig navn på linje med torsk og sei. Men jeg gleder meg til den lille gutten skal lage middag og det står Zalo-vasket fisk på menyen!

Lørdag formiddag er en bra dag på toget. Mye folk. Og mye rare folk. En absolutt favoritt fra de siste dagene er den litt slitne damen og hennes høylytte telefonsamtale. Se bare for deg en dame på godt over femti, med platinableket hår, rosa kinn og blå make up, fargerike klær a la 1986 og et hav av små, merkelige bæreposer med ymse innhold. Vi snakker her om en dame av den aller slitneste sorten. En dame som sikkert så gammel ut i en alder av 25 og som helt sikkert har hatt sin andel ”utagerende festing”. Mens vi sitter der i en fredlig og nesten tom kupe ringer telefonen hennes. Og ikke overraskende er dette en dame som vet å underholde hele kupeen med sine samtaler. ”Halla ja. Jeg er på vei vettu. Må bare stikke å kjøpe drekka og røyk nå som jeg har spenn. Ska ned til han kisen på Grønnland. Kanke risikere å bruke opp spenna før jeg har kjøpt drekka og røyk…..” sånn fortsatte det lenge. Fruen la ut om kveldens planer. Om hvor viktig det var å sørge for den viktige handlingen når man først hadde ”spenn” og at hun ikke orket ”drekke med dem gutta i kveld. Blir så stressa. Må liksom passe på så dem ser at jeg er attraktiv vett u!” Joda, tenkte jeg. Attraktiv kan ingen ta fra deg. Stakkars dame!

Det sies at politikk og religion er noe man skal være forsiktig med å diskutere med folk man ikke kjenner. Men å lytte til folk man ikke kjenner som diskuterer akkurat dette er det ingen regler imot. Det vanskelige er bare å styre seg fra å delta i samtalen. Stille spørsmål og provosere litt. Hadde gleden av å overhøre tre jenter fra Kurdistan som hadde sterke meninger om den pågående diskusjonen om hijab i politiet. En av de tre jentene var iført slør og en lang drakt, de to andre gikk i ”vanlige” vestlige klær. Det var tydelig at de var uenige om temaet og at jenten i de tildekkede klærne var for bruk av hijab i politiet. De to andre prøve så gode de kunne å overbevise henne om at dette var en sak som kunne sees fra flere sider. At dette ikke var en sak utelukkende om religion. ”Tenk om dem sku komme til Kurdistan og si hva klær våre polit skulle gå i!” ”Vi kan ikke bare komme her og endre dems tradisjoner.” Gode argumenter, men ikke overbevisende nok for den tredje jenten. ”Alle skal ha mulighet til å bli polti. Må må få gå i dem klæra dem vil gå i.” Jentene diskuterte høylytt og jeg tror ikke jeg var den eneste som lot meg fascinere av dem. Glad for å oppleve at også dem saken gjelder har ulike meninger og tør å vise dem. Diskusjonen fortsatte og jenten med sløret argumenterte med at ”dem som jobber å vasker hotell ogsånn kan bruke hijab. Da kan vel alle? Hva forskjell er det liksom?” Dette tente de to andre jentene. De mente at for folk i ”vanlige” jobber er det en ting hva man velger å gå i, men der det er snakk om uniformer skal disse overholdes. Uansett religiøs overbevisning og etnisitet. ”Tenk på dem inderne med turban. Tenk på jødene. På alle dem som tror. Skal alle dem ha sine ting til uniformen?” Jentene argumenterte for nøytralitet. For at politiet skal være et vern for alle folkeslag. For alles overbevisninger. Og for at politiet skal være ”nøytrale” i hensyn til religiøs overbevisning. ”Vi bor i Norge for faen. Hva hadde du sagt hvis dem hadde forandre for oss? Vi må tilpasse oss!” Toget ankom Oslo S. og jeg fikk aldri følge fortsettelsen av denne spennende diskusjonen.

Og hvor jeg skriver dette innlegget? På toget vel!!

One small step for man, one giant leap for mankind…

Vi lever i en elektronisk tidsalder der direkte, personlig kommunikasjon har blitt redusert til et minimum. Vi sender mail, leser nettaviser, gjør avtaler via facebook og msn, og vi bestiller alt fra klær til ferieturer direkte på nettet. Likevel blir vi daglig lesset ned av papir i alle former og fasonger. Papir som vi ikke ønsker, som vi ofte ikke har bedt om. Papir som veldig ofte går rett i søpla. Det kan være alt fra papir som embalasje, aviser, ukeblader, tidsskrifter, bøker og reklame i hauger og lass. Noe av dette kan man selv resusere til en viss grad, men mye kommer man fortsatt ikke utenom.

Har man som meg, klistret et “Nei til reklame” -merke på postkassen, vil man alikevel oppleve at posten fylles opp av reklame. Som vedlegg i avisen, i form av adressert reklame og reklame sammen med regninger, bankbrev og hva det skulle være. Alt dette er informasjon som de enkelte annonsørene også kunne ha gitt meg elektronisk. Problemet er bare at der er det så mye lettere å reservere seg. Det er så mye større sjanse for at kundene aldri leser reklamen, at de ikke fanger opp annonser og informasjon som kommer opp når man åpner nettsider og mail. Det hadde bare vært så mye mer miljøvennlig!!!

Derfor er det med glede at jeg idag leser at man nå må bestille telefonkatalogen for å få den. Det gjelder riktignok kun for selve telefonkatalogen (ikke Ditt distrikt og Gule sider), men det er et skritt i rikitg retning. Og kankje fører dette til at katalogen blir trykket i et betraktelig mindre opplag, så færre kataloger går rett fra trykkeriet til søppla. Dette har nemlig vært tilfelle så alt for lenge. I vår elektroniske tidsalder er telefonkatalogens tid forbi. Vi finner de telefonnumre vi vil ha på nettet. Uten at man trenger å hogge ned skog. Uten at man trenger å skade miljøet med tusenvis av overflødige sider.

Det er kanskje ikke en verdensrevulusjon. Men det er da noe. Et skritt i riktig retning. Et skritt som gjør meg glad!!

Kanskje trenger ikke dette å bli et vanlig syn lenger…..

Jeg lurer på…

…hvorfor noen går med solbriller klokken ti om kvelden, midtvinters? Det er jo mørkt. Og solen er vel stort sett ikke av den plagsomme sorten på denne tiden av året?
…hvorfor ingen av naboene plukker opp etter hundene sine når det er snø ute? De er jo tydeligere enn noen sinne i den hvite snøen!! Og tenke seg til å skli og lande midt i en god og frossen sånn en!!! Digg!
…hvorfor noen menn tror det er stilig å gå med slipset inni skjortekragen?
…hvordan de søte små jentene orker å gå i miniskjørt, nylonstrømper og stilettheler når det er 12 minusgrader ute? Selv ikke en kjekk gutt er vel verdt lungebetennelse og det som verre er. Eller er det jeg som begynner å bli for gammel?
…hvorfor noen gidder å bruke hele arbeidsdagen på å klage over hvor grusomt det er på jobb? Finn deg en ny jobb da!!!
…om folk er uheldige fordi det er fredag den trettende, eller om det er fredag den trettende fordi folk er uheldige? Og hvis du ikke vet hvilken dato det er, ville du fortsatt vært like uheldig?
…om det er flere enn meg som bruker tid på å gruble på sånne ting?!

Å jobbe i NSB

Samtale mellom meg og en noe irritert, forvirret og ganske dum Nsb-ansatt:

Meg: ”Når går det siste halvtimestoget fra Oslo i retning Ski på ukedagene?”
Nsb-ansatte: ”Klokka 22.01”
Jeg: ”Jeg mener, når går det siste toget som går ett over halv?”
”22.01” svarer han med et stønn og et uttrykk som tydelig forteller at han ikke har lyst å svare på mine spørsmål.
Jeg gir meg ikke. ”Når går det siste toget fra Oslo i retning Ski, med avgang 30 minutter over hel time?” Kan jeg få sagt det tydeligere?
Igjen. Den nå enda surere Nsb-ansatte. ”22.01”
Fast bestemt på å ikke la meg irritere av den totale mangelen på serviceinstilling forsøker jeg igjen. Enda tydeligere. ”Går det siste halvtimestoget fra Oslo til Ski klokken 21.30 eller klokken 22.30?”
”22.01”
”Går det et tog til Ski klokken 22.31?”
”22.01”
Jeg gir opp. Takker for hjelpen og går.

Og til alles informasjon. Det siste halvtimestoget til Ski går klokken 22.31. I alle fall i følge tabellen….

Geitekillingen som kunne telle til ti

“Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da han kom til en vannpytt, sto han lenge og så på speilbildet sitt i vannet, og nå skal du høre hvordan det gikk: «En,» sa geitekillingen.
Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras. «Hva gjør du for noe?» sa kalven. «Jeg teller meg, » sa geitekillingen. «Skal jeg telle deg også? »
«Hvis det ikke gjør vondt så,» sa kalven. «Det gjør det vel ikke, stå stille så skal jeg telle deg.» «Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke får lov av mora mi engang,» sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og så sa han: «Jeg er en, og du er to, 1 ­ 2.»
«Mo­er!» rautet kalven og begynte å gråte, og så kom mora til kalven, og det var sjølveste bjellekua på garden. «Hva er det du rauter for?» sa bjellekua. «Geitekillingen teller meg!» rautet kalven. «Hva er det for noe?» sa bjellekua. «Jeg teller,» sa geitekillingen . «Jeg har lært å telle til ti, jeg gjør bare sånn: Jeg er en og kalven er to og kua er tre, I ­ 2 ­ 3.» «Å, nå telte han deg også!» rautet kalven. Og da bjellekua skjønte det, ble den fryktelig sint.”

Jeg kan også telle… Men jeg lurer på hvor langt jeg skal telle. En for naboen, to for Silje i Ålesund, tre for Vibeke. 1, 2 og 3. Er det flere der ute? Noen andre enn disse tre som finner glede i mine grublerier og forsøk på nedtegnelser om livet og tidevannet. Hvem skal jeg telle? Og hvordan kan jeg telle til mer enn tre? Hvor er hemligheten? Eller ligger tilfredsstillelsen i skrivingen, ikke tilbakemeldingene? Er leserne uinteressante? Men hvem skriver jeg da for? Og hva skal da avgjøre temaene?

Kjære alle sammen!! Hvem er dere? Er dere fler enn tre? Kan jeg, som geitekillingen, få behov for mine telleferdigheter? Identifiser dere! Hvis dere er der ut!!!

Og så telte geitekillingen. «En for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen, fem for hesten, seks for purka,sju for katta, åtte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1 ­ 2 ­ 3 ­ 4 ­ 5 ­ 6 ­ 7 ­ 8 ­ 9 ­ 10.»